Det er mange myter rundt praksisen med å unngå tidligere medlemmer. Det blir gjort unntak, for eksempel for slektninger som man bor sammen med. Praksisen er smertefull både for dem som unngår noen, og for den som blir unngått. Formålet er både å beskytte de troende og å tilskynde syndere til å angre.
Av Massimo Introvigne
Artikkel 3 av 6. Les artikkel 1 og artikkel 2.
Read the original article in English.
Hva dreier egentlig ordningen med å unngå tidligere medlemmer seg om? Mediene støtter seg ofte til fortellinger fra frafalne eksmedlemmer. Som jeg har pekt på andre steder, er det ikke alle eksmedlemmer som blir «frafalne»; det er faktisk de færreste som blir det. Religionsvitere bruker «frafalne» som et faguttrykk som betegner de eksmedlemmene som blir aggressive motstandere av det trossamfunnet de har forlatt. Fordi de har sluttet seg til en motstanderkoalisjon som har som mål å kritisere og om mulig tilintetgjøre deres tidligere religion, vil beretningene deres, som riktignok ikke er helt uinteressante, åpenbart være ensidige. Sosiologer har ofte beskrevet slike beretninger som «grusomhetsfortellinger», fortellinger som først og fremst er ment å bli brukt som våpen for å ramme den religionen man har forlatt.
Ledende forskere innen emnet nye religiøse bevegelser tror ikke at alt det som en frafallen sier, per definisjon er usant. Frafalnes fortellinger bør vurderes og studeres. Men det er på ingen måte slik at alt det som de frafalne sier, er sant, og det å bruke dem som eneste kilde til informasjon om et trossamfunn vil bare gi ubalanserte, kanskje til og med karikerte, vurderinger.
Dette gjelder også når man skal vurdere fortellinger om eksklusjon og det å bli unngått. Som en ledende forsker på Jehovas vitner, George Chryssides, har konstatert, hender det at frafalne eksmedlemmer og selvoppnevnte «eksperter på kulter» som støtter seg til fortellingene deres, forteller historier som spenner fra det usannsynlige til det absurde.
Hva skjer i virkeligheten? Når et tidligere Jehovas vitne er blitt ekskludert eller har trukket seg – jeg forklarte i den forrige artikkelen i denne serien hva dette betyr – blir det lest opp en nøktern opplysning på menighetens midtukemøte der det blir sagt: «X er ikke lenger et av Jehovas vitner.»
Noen av de «grusomhetsfortellingene» som Chryssides nevner, framstiller det slik at det ekskluderte eksmedlemmet i en slik situasjon «blir jaget hjemmefra av familien med bare noen få eiendeler, for eksempel en gammel bil, og uten penger til drivstoff, slik at de må sove under en bro». Dette ville nok passet godt inn i et dramatisk filmmanus, men det er ikke sant.
I en «Ofte stilte spørsmål»-artikkel på Jehovas vitners offisielle nettside, jw.org, i 2020 leser vi: «Hva om en mann blir ekskludert, mens hans kone og barn fremdeles er Jehovas vitner? De religiøse båndene mellom ham og familien forandrer seg, men familiebåndene opphører ikke.» I boken ‘Bevar dere selv i Guds kjærlighet’ (2008), også utgitt av Jehovas vitner, leser vi: «Ettersom eksklusjonen ikke betyr at familiebåndene blir brutt, kan familiens normale aktiviteter i hverdagen fortsette. Men ved sin handlemåte har den ekskluderte valgt å bryte det åndelige båndet mellom seg og sin troende familie. Så lojale familiemedlemmer kan ikke lenger ha noe åndelig fellesskap med ham. Hvis den ekskluderte for eksempel er til stede når familien studerer Bibelen sammen, kan han ikke delta.»
I Vakttårnet for 15. april 1991 ble det sagt: «Hvis det er et utstøtt familiemedlem i et kristent hjem, vil vedkommende fremdeles være delaktig i de vanlige, dagligdagse gjøremål og virksomheter i familien.»
Dette er ingen ny utvikling. Den 1. august 1974 [15. desember på norsk, oversetters kommentar] hadde Vakttårnet allerede forklart at «[e]ttersom blodets bånd og de ekteskapelige bånd ikke blir oppløst ved at menigheten utstøter noen, vil det være nødvendig å vie situasjonen innen familiekretsen spesiell oppmerksomhet. En kvinne hvis mann er blitt utstøtt, er ifølge Bibelen fortsatt forpliktet til å respektere ektemannen som sitt hode; det er bare døden eller en skilsmisse på bibelsk grunnlag som fritar henne for dette. (Rom. 7: 1–3; Mark. 10: 11, 12) En ektemann blir likeledes ikke fritatt for å elske sin hustru fordi om hun blir utstøtt. Hun er fremdeles ‘ett kjød’ med ham. (Matt. 19: 5, 6; Ef. 5: 28–31)».
Den 15. april 1988 uttalte Vakttårnet igjen: «En mann som blir utstøtt eller trekker seg tilbake, kan derfor fremdeles bo hjemme sammen med sin kristne kone og sine trofaste barn. Respekt for Guds lover og menighetens handlemåte vil få hans kone og barn til å innse at han ved sin handlemåte har brutt det åndelige bånd som tidligere var mellom dem. Ettersom det at han blir utstøtt, verken bryter blodets bånd eller oppløser ekteskapet, berører ikke utstøtelsen hengivenheten mellom familiemedlemmene eller normale familieforhold.»
Til tross for disse klare retningslinjene blir det i sensasjonspregede fortellinger fra frafalne noen ganger sagt at ekskluderte ektefeller eller voksne barn er blitt tvunget av slektningene sine til å flytte hjemmefra. Men når slike saker er blitt undersøkt, har det vist seg at de ikke har dreid seg om uenighet om religion, men om personer som har opptrådt trakasserende og hatt for vane å øve vold, drikke seg full eller med overlegg å ha en skandaløs eller provoserende oppførsel i en slik grad at det har blitt umulig og til og med farlig for de andre i familien å bo sammen med dem. Noen av dem var blitt ekskludert nettopp fordi de hadde vært voldelige, men hadde beleilig «glemt» å ta med denne detaljen i fortellingen sin. I slike situasjoner vil den personen som opptrer trakasserende, bli kastet ut hjemmefra av slektninger som tilhører et hvilket som helst trossamfunn, og domstolene vil ikke ha noen innvendinger mot det.
Det er ikke dermed sagt at Jehovas vitner tar lett på det å unngå tidligere medlemmer. Man unngår ekskluderte slektninger som man ikke bor sammen med. Den ovennevnte utgaven av Vakttårnet for 15. april 1988 følger opp kommentaren om slektninger som man bor sammen med, ved å si: «Situasjonen forholder seg annerledes hvis den som er utstøtt eller har trukket seg tilbake, ikke bor sammen med den nærmeste familie. Da vil det kanskje være mulig å unngå all kontakt med slektningen. Selv om det skulle oppstå situasjoner innen familien som gjør det nødvendig å ta kontakt, bør denne kontakten holdes på et minimum.»
Det samme gjelder for forretningsforbindelser med en som er ekskludert eller har trukket seg. Jehovas vitner blir ikke bedt om å bryte disse forbindelsene, men blir rådet til å begrense samvær og samtaler til det som har med jobben å gjøre, og spesielt til å unngå samtaler om religion. Hvis man hardnakket fullstendig ignorerer disse retningslinjene, kan dette i seg selv føre til at det blir nedsatt et domsutvalg, og Jehovas vitner ville i så fall henvise til det 2. Johannes 11 sier om frafalne: «Enhver som ønsker dem velkommen, blir medskyldig i det onde de gjør.»
Som Chryssides har påpekt: «Eksklusjonsordningen er ikke ment å gjøre folk hardhjertet.» Han refererer et eksempel fra Vakttårnet om en ekskludert kvinne som har fått en punktering på bilen sin. Her fikk menighetens medlemmer veiledning om at de burde hjelpe henne i et slikt tilfelle, og at det å la være å gi hjelp ville «være unødig uvennlig og umenneskelig» og ville være et eksempel på en ulikevektig forståelse av prinsippet om å unngå ekskluderte. Dette gjelder i enda høyere grad i forbindelse med alvorlig syke eller aldrende ekskluderte slektninger som trenger hjelp. Jehovas vitner lærer at ordningen med å unngå tidligere medlemmer ikke fritar dem for plikten til å hjelpe ekskluderte slektninger som er i en slik situasjon. Her ser man tydelig forskjellen mellom det å unngå personer slik det blir praktisert av Jehovas vitner, og den «sosiale død» vi så på i den første artikkelen i denne serien, slik det blir praktisert av noen radikale ultraortodokse jødiske grupper. Begrepet «sosial død» ble første gang brukt av forskere på begynnelsen av 1900-tallet som studerte jødedommen, som en betegnelse på denne versjonen av herem blant ultraortodokse jøder. Det finnes ikke noe grunnlag for å bruke dette begrepet i forbindelse med Jehovas vitner, og frafalne og antikultaktivister bruker det bare for å gjøre inntrykk på mediene og leserne.
Jehovas vitner erkjenner at det å unngå tidligere medlemmer er smertefullt. I studieutgaven av Vakttårnet for oktober 2017 blir det for eksempel sagt: «Selv om det føles vondt, må vi unngå å ha unødig kontakt med ekskluderte familiemedlemmer [som man ikke bor sammen med], også via telefon, tekstmeldinger, brev, e-poster og sosiale medier.»
Det er verdt å merke seg at det ikke bare er de ekskluderte eksmedlemmene som føler en slik smerte. Antikultaktivister og frafalne nevner riktignok ikke denne siden av saken, men forskere som har intervjuet Jehovas vitner som står i et godt forhold til menigheten (og ikke bare frafalne), kjenner til hvor smertefullt det er for dem å ha en slektning eller nær venn som er blitt ekskludert. Smerten kan være knyttet til selve praksisen med å unngå personen, noe Jehovas vitner betrakter som en plikt som Bibelen pålegger dem, og de føler kanskje ytterligere smerte på grunn av årsakene til eksklusjonen, for eksempel at en voldelig ektemann er blitt ekskludert fordi han skamløst har slått kona si eller har vært utro mot henne uten å angre.
For Jehovas vitner bygger praksisen med å unngå tidligere medlemmer på klare påbud i Bibelen, spesielt i 1. Korinter 5:9–13 og 2. Johannes 9–11. Til støtte for dette siterer vitnene anerkjente historikere som utvetydig sier at de første kristne hadde en slik praksis i de første århundrene, noe jeg pekte på i den første artikkelen i denne serien. De mener at det ikke ville vært riktig å forandre på eller se bort fra disse bibelske retningslinjene. Men de tror også på at Bibelen ikke kan lære noe som er til skade for en, og at Gud har en kjærlig plan. Selv om eksklusjonspraksisen er smertefull, er målet med den ikke bare å beskytte de troende, men også å få synderne til å komme til fornuft og angre. De eldste kan besøke ekskluderte og gi dem råd og veiledning i håp om at de vil angre og vende tilbake, med mindre tilbudet om slike besøk blir avvist.
Selv motstandere erkjenner at en stor prosentandel av ekskluderte Jehovas vitner etter hvert blir gjenopptatt. Deres teori er at disse ber om å bli gjenopptatt bare for å slippe å bli unngått, ikke fordi de er overbevist om at Jehovas vitners lære og prasis er riktig. Jeg lurer på hvordan motstanderne kan være så sikre på det. Til syvende og sist er dette et filosofisk spørsmål som er like gammelt som menneskeheten. Angrer ekskluderte Jehovas vitner fordi de i all oppriktighet har vendt om, eller bare for å unngå konsekvensene av eksklusjonen? Følger vi loven fordi vi er gode borgere, eller bare for å unngå straff? Hvem kan egentlig vite dette sikkert?
