Unngåelsespraksisen er et eksempel på slik typisk religiøs lære og praksis som verdslige myndigheter ikke må blande seg bort i.
Av Massimo Introvigne
Artikkel 6 av 6. Les artikkel 1, artikkel 2, artikkel 3, artikkel 4 og artikkel 5.
Read the original article in English.
Bitter Winter har publisert en serie på fem artikler om Jehovas vitner og deres unngåelsespraksis, altså den lære og praksis at trofaste medlemmer i de fleste tilfeller (for det finnes visse unntak) ikke lenger vil omgås ekskluderte eksmedlemmer, med mindre de er i nær familie og bor sammen med dem. Motstandere av Jehovas vitner kaller denne praksisen grusom og umenneskelig og ber noen ganger myndighetsorganer og domstoler om å forby denne læren.
Jeg skal her oppsummere hvorfor jeg mener at disse henstillingene er urimelige og dessuten er farlige for alle trossamfunns religionsfrihet.
Selv om Jehovas vitners unngåelsespraksis har noen unike trekk, har praksisen med å holde seg nøye atskilt fra dem som har forlatt troen eller er blitt ekskludert for alvorlige overtredelser, vært et typisk trekk ved de monoteistiske religionene – jødedommen, kristendommen og islam – helt fra begynnelsen av. Forskere har forklart dette med at de første troende i disse monoteistiske religionene var omgitt av polyteister, og at unngåelsespraksisen var en måte å beskytte den nye, sårbare religionen på. Selv etter at de ble så mange at de utgjorde flertallet, mente de fremdeles at trosintegriteten måtte beskyttes.
Jødene i gammel tid var veldig nøye med ikke å ha noe med «frafalne» å gjøre, en praksis som har blitt videreført helt fram til i dag i noen ultraortodokse grupper, under navnet «herem». De første kristne praktiserte det å unngå tidligere medlemmer, og den katolske kirke beholdt trekk ved denne praksisen fram til midten av 1900-tallet. Noen islamske stater har ikke bare beholdt atskillelsespraksisen, men har også videreført dødsstraff for frafall. De protestantene som forsvarte religionsfriheten og ba staten om ikke å gripe inn og straffe de frafalne, beskyttet likevel den felles troen i samfunnene sine ved å ha en streng unngåelsespraksis. Praksisen eksisterer fremdeles, i form av «Meidung», blant slike som direkte nedstammer fra den såkalte radikale reformasjon, blant andre amishene.
Jehovas vitner ekskluderer medlemmer som har gjort seg skyldige i alvorlige synder uten å angre. Domstoler verden over har stadfestet at det å gripe inn i den prosedyren som leder til eksklusjon, ville vært et brudd på trossamfunns grunnleggende rett til å organisere seg slik de vil. Samtidig har de stadfestet at Jehovas vitners domsutvalg konsekvent respekterer organisasjonens prosedyre, og at medlemmer som er anklaget for overtredelser, får anledning til å bli hørt og til å appellere den første avgjørelsen i saken mot dem.
Også medlemmer som formelt har fornektet troen, blir unngått. Noen kritikere har hevdet at det er urimelig å behandle dem på samme måte som ekskluderte eksmedlemmer som har begått overtredelser uten å angre. Denne kritikken bygger på en misforståelse. Som i alle andre trossamfunn er det noen hos Jehovas vitner som blir inaktive. Noen av dem slutter kanskje å omgås trosfellene sine. Slike «svake» troende som har glidd bort, vil ikke bli ekskludert eller unngått. Men man unngår dem som formelt erklærer eller viser at de avviser sin åndelige tilhørighet eller opplyser at de har sluttet seg til et annet trossamfunn, en ateistisk bevegelse eller en annen gruppe som etter Jehovas vitners oppfatning har formål som er i strid med Bibelen. Jeg gjentar at dette ikke er unikt for Jehovas vitner. Den katolske kirke og andre trossamfunn skjelner også mellom dem som blir inaktive, og dem som offentlig erklærer frafallet sitt, og det er bare de sistnevnte som blir ekskommunisert.
Det er også knyttet en del misforståelser til hvordan unngåelsespraksisen fungerer. Den gjelder ikke familie som man bor sammen med. Ektefeller fortsetter å ha et normalt ekteskapelig forhold, bortsett fra at de ikke deltar i familiens religiøse aktiviteter sammen.
Noen motstandere trekker fram saker der gifte menn har måttet forlate familiens hjem når de er blitt ekskludert, men «glemmer» i den forbindelse å nevne at det dreier seg om voldelige eller overlagt umoralske ektemenn som ville blitt kastet ut av huset uansett hvilket trossamfunn familien tilhørte, og uten at domstolene ville hatt noen som helst innvendinger mot det.
Det blir dessuten gjort unntak. Forretningsforbindelser med en som er ekskludert eller har trukket seg, blir videreført. Jehovas vitner får lære at de bør hjelpe tidligere medlemmer i en situasjon der de trenger hjelp (et eksempel som blir nevnt, er at man bør hjelpe en ekskludert kvinne som har fått en punktering på bilen sin), og dette blir en absolutt plikt når det dreier seg om syke og aldrende slektninger som trenger hjelp. De eldste har også klart for seg at formålet med eksklusjon og det å unngå tidligere medlemmer er terapeutisk snarere enn straffende. Hvis de får lov, besøker de gjerne ekskluderte eksmedlemmer for å prøve å tilskynde dem til å angre og vende tilbake. Dette gjør Jehovas vitners unngåelsespraksis temmelig annerledes enn den «sosiale død» som er beskrevet av forskere som tidlig på 1900-tallet studerte ultraortodokse jøders «herem»-praksis. Å bruke uttrykket «sosial død» om Jehovas vitners unngåelsespraksis, slik noen motstandere gjør, er veldig misvisende.
Ingen blir et Jehovas vitne over natten. Det er fastsatt visse skritt som man må ta for å kunne bli døpt, og før man blir døpt, må man kjenne til Jehovas vitners viktigste lærepunkter og praksiser, blant annet det som er knyttet til eksklusjon og det å unngå tidligere medlemmer. Kritikere hevder at dette riktignok gjelder for dem som blir Jehovas vitner som voksne, men ikke for barn som vokser opp i en familie der foreldrene allerede er Jehovas vitner, og som kanskje blir døpt mens de er svært unge, og så blir ekskludert. Denne innvendingen gjør gjerne størst inntrykk på dem som ikke tar i betraktning at Jehovas vitner, til forskjell fra andre kristne organisasjoner, ikke praktiserer barnedåp. Det er sant at noen mindreårige blir døpt, men det skjer i en alder der de eldste mener at de er modne nok til å forstå den grunnleggende troslæren og trospraksisen. Det er ikke fastsatt en bestemt alder, ettersom modenhetsnivået vil variere mellom kulturer og fra person til person.
Det kan forekomme at en tenåring gjør seg skyldig i alvorlige overtredelser; vi ser jo hvor mange unge i dagens samfunn som begår straffbare handlinger (og som i noen land blir stilt for retten på lik linje med voksne). Hvis de ikke angrer, kan de bli ekskludert, men det er svært sjelden at mindreårige blir ekskludert. Og selv i et slikt tilfelle vil den mindreårige få bo hjemme og vil bli vist omsorg av foreldrene, som fortsatt skal skjøtte sitt foreldreansvar.
Er det «ulovlig» å unngå tidligere medlemmer? Det har riktignok nylig vært et par saker i Belgia og Norge hvor avgjørelser som er appellert, har gått ut på at visse sider ved unngåelseslæren gir grunnlag for bøter og andre tiltak mot Jehovas vitner, men dette er unntak fra regelen. Det finnes en stor samling med dommer avsagt i en rekke land som har konkludert med at unngåelsespraksisen ikke er ulovlig. Jeg er enig i disse dommene, som bygger på to begrunnelser.
Den første er at de valgene vi treffer om hvorvidt vi skal eller ikke skal omgås personer som vi har vært i alvorlig konflikt med, enten det dreier seg om en skilsmisse, forretninger, politikk eller nettopp religion, ikke er noe som domstolene kan blande seg bort i. Slike valg hører med til de mest intime sidene ved livet vårt. En domstol kan pålegge en mann å betale sin tidligere kone underholdsbidrag, men den kan ikke pålegge de to å fortsette å møtes eller å være venner.
Den andre begrunnelsen imøtegår påstanden om at kritikerne ikke vil tvinge trofaste Jehovas vitner til å omgås ekskluderte eksmedlemmer – selv om det er nettopp det de ber om i visse rettssaker. Det påstås at de bare ber domstolene og myndighetene om å forby Jehovas vitner å lære at det er nødvendig å unngå visse personer. Men dette er faktisk enda mer problematisk. Ingen kan for alvor bestride at unngåelsespraksisen er en religiøs praksis basert på Jehovas vitners tolkning av Bibelen, og at Jehovas vitner som enkeltpersoner praktiserer det på grunnlag av sin religiøse samvittighet. Praksisen er dermed beskyttet av deres rett til religionsfrihet.
Det er tydelig at læren om å unngå visse personer blir framholdt i Bibelen, av forfatterne av 1. Korinter 5:13 («Få den onde bort fra dere») og 5:11 («Dere skal ikke engang spise sammen med slike mennesker») og av 2. Johannes 10–11 («Ta ikke imot dem i huset deres, og ønsk dem ikke velkommen»). (Alle bibelsitatene er oversatt fra sitater fra New International Version.) Andre kristne trossamfunn lærer kanskje at disse forordningene hang sammen med de sosiale forholdene på den tiden og ikke lenger gjelder. Jehovas vitner er uenige i dette. Det er ikke de sivile domstolenes oppgave å dømme i saker som gjelder teologiske uenigheter eller å avgjøre hva som skal være den «rette» tolkningen av Bibelen.
