Det å unngå ekskluderte eksmedlemmer er et typisk trekk ved moniteistiske religioner. Forskere har hevdet at det er en grunn til det.
Av Massimo Introvigne
Artikkel 1 av 6
Read the original article in English.
Det blir tydeligvis flere og flere kampanjer mot Jehovas vitner rundt om i verden. Disse kampanjene er dels knyttet til propaganda fra ikke-demokratiske stater, deriblant Russland, som av egne grunner har forbudt Jehovas vitner, og som har behov for å rettferdiggjøre tiltak som internasjonale institusjoner og en rekke land har fordømt, og dels er de drevet av antikultbevegelsen, som har behov for å rettferdiggjøre sin eksistens og den støtten den får av noen stater, ved å hevde at «trusselen fra kultene» virkelig er farlig og voksende.
Et av hovedargumentene som blir brukt mot Jehovas vitner, er at de lærer at trofaste medlemmer bør unngå tidligere medlemmer som er ekskludert (med noen unntak som jeg vil forklare i den tredje artikkelen i denne serien), bortsett fra hvis de er i nærmeste familie og bor sammen med dem. Det blir hevdet at det å bli unngått er psykologisk skadelig for de «utstøtte» eksmedlemmene, og at det er et brudd på menneskerettighetene deres.
Selv om et overveldende flertall av dommene internasjonalt i saker som har dreid seg om dette spørsmålet, har konkludert med at det å lære at man bør unngå ekskluderte, er innenfor rammen av Jehovas vitners religionsfrihet, ila straffedomstolen i Gent i Belgia Jehovas vitner en bot for deres «utstøtelsespraksis», og den 26. januar 2022 fattet Statsforvalteren i Oslo og Viken i Norge et administrativt vedtak om at Jehovas vitner skal nektes statstilskudd for året 2021 – et tilskudd de burde ha fått, slik de har gjort de siste tretti årene – fordi man fant noen sider ved eksklusjonspraksisen deres kritikkverdige. Begge disse avgjørelsene er anket.
I denne artikkelserien vil jeg forsøke å klargjøre hva Jehovas vitners lære og praksis rundt det å unngå tidligere medlemmer egentlig dreier seg om, hvorfor de praktiserer dette, og hvorfor praksisen etter min mening er innenfor rammen av religionsfrihet, som både Jehovas vitner og alle andre har rett til.
Det er mulig å finne praksiser som ligner det å unngå tidligere medlemmer, hos noen buddhistiske skoler og andre steder i asiatiske religioner, men en slik eksklusjonspraksis som den Jehovas vitner har, er et typisk trekk ved de monoteistiske religionene som (ikke uten diskusjon) blir kalt «abrahamittiske», nemlig jødedommen, kristendommen og islam. Å hevde at denne praksisen er unik for Jehovas vitner, er bare propaganda. Måten Jehovas vitner realiserer dette på, kan nok på noen punkter være annerledes enn det andre trossamfunn gjør, men en kort gjennomgang av den religiøse bakgrunnen for det å unngå tidligere medlemmer vil sette det hele i en betydningsfull sammenheng.
I 5. Mosebok 13:6–16 fikk jødene vite hva de skulle gjøre når noen ble frafalne og forlot den jødiske tro og oppfordret til å tilbe andre guder, selv om den frafalne var «din egen bror eller din sønn eller datter eller din kjære kone eller din nærmeste venn»: «Da skal du ikke gi etter for dem eller høre på dem. Vis dem ikke medfølelse. Du skal ikke spare dem eller beskytte dem» (både disse og de andre bibelsitatene er oversatt fra sitater fra New International Version). I noen tilfeller kunne slike personer ifølge 5. Mosebok til og med bli dømt til døden. De kristne kunne lese følgende i 1. Korinter 5:13: «Få den onde bort fra dere», i 5:11: «Dere skal ikke engang spise sammen med slike mennesker» og i 2. Johannes 10–11: «Ta ikke imot dem i huset deres, og ønsk dem ikke velkommen. Den som ønsker dem velkommen, blir medskyldig i det onde de gjør». Muhammed (ca. 570–632) var enda mer radikal, ifølge en hyppig sitert hadith i Sahib al-Bukhari, som blir regnet som den mest autoritative framstillingen av islam nest etter Koranen. Den sier: «Hvis en muslim fornekter sin religion, skal du drepe ham.»
Dette var ikke tomme ord. Henrettelse av frafalne var ikke et ukjent fenomen blant jødene i gammel tid. Da jødene mistet sin politiske makt og ble en forfulgt minoritet, ble henrettelse av frafalne erstattet med ritualer og andre praksiser som skulle forestille deres symbolske død. Samfunnet, inkludert de nærmeste slektningene, betraktet den frafalne som død. Når man omtalte den frafalne, brukte man et språk som vanligvis var forbeholdt døde. Ifølge artikkelen om «herem» (ekskommunikasjon), forfattet av Haim Herman Cohn (1911–2002), en ledende ekspert på jødisk lov og rett som ble justisminister og senere høyesterettsdommer i Israel, i den autoritative Encyclopaedia Judaica, måtte en frafallen «bare være sammen med familien sin, og ingen utenfor familien fikk komme nær ham, spise og drikke sammen med ham, hilse på ham (…). Når han døde, ble kisten hans steinet, om enn bare symbolsk, ved at man la en stein oppå den», noe som sto for en symbolsk henrettelse. Den dag i dag holder noen ultraortodokse jøder fast ved disse praksisene.
I Corpus juris civilis, en lovsamling publisert av den romerske keiseren Justinian (482–565) som regulerte alle sider ved livet i katolske og ortodokse land i mange hundre år, krevde artikkel I.7.3 at de som ble ekskommunisert eller hadde forlatt troen, «skulle avskjæres fra omgang med alle andre personer». De kunne ikke skrive et gyldig testament eller motta arv, og i mange tilfeller ble eiendommen deres konfiskert av staten. Fram til det 20. århundre regnet kanonisk katolsk lov og rett visse kategorier av frafalne som «vitandi», latin for «slike som bør unngås», og lignende ordninger gjelder fortsatt i noen østlige ortodokse kirker.
Det er kanskje ikke nødvendig å gå i detaljer om islam, når man ser at forskere innenfor islamsk historie og lov og rett, for eksempel David Cook, betrakter overgangen fra dødsstraff for frafalne (noe som fortsatt er en del av lovverket i mange land) til en streng unngåelsespraksis som et stort framskritt der denne overgangen skjer, ettersom de frafalne i det minste får beholde livet.
Det var en grunn til at man hadde disse forordningene. Forskere har pekt på at de første abrahamittiske troende levde i en verden der monoteisme var unntaket snarere enn regelen. Jøder og kristne i gammel tid og de første muslimene var alle omgitt av polyteister, som de omtalte som «hedninger», og som på sin side betraktet monoteisme som irrasjonelt og merkelig. Troende innenfor monoteismen hadde kanskje polyteistiske slektninger og venner. Romerriket øvde et sterkt press på monoteister, blant annet ved å forfølge dem og foreta henrettelser, for å prøve å få dem inn i den polyteistiske folden igjen. Det samme gjorde de «hedenske» innbyggerne i Mekka da de ble konfrontert med de første muslimene.
Å holde fast ved sin monoteistiske tro var veldig vanskelig. Troen sto i konstant fare for å bli druknet i en sterkere, aggressiv polyteisme. Jødene, de kristne og senere muslimene måtte treffe ekstraordinære tiltak for å beskytte troen sin, som var under hardt press. Ett slikt tiltak var å holde seg unna de frafalne, som ellers ville ha presset på sammen med «hedningene», med den katastrofale konsekvens at de nye, monoteistiske religionene ville ha blitt fordervet og ødelagt.
Det er sant at kristne og muslimer (men ikke jødene) senere fikk politisk makt. Men de var fremdeles klar over hvor sårbar monoteismen var, og bestemte seg for å videreføre tiltakene mot de frafalne.
I mange hundre år ble frafalne straffet og isolert av staten mange steder, noe som fortsatt skjer i mange muslimske land. Innenfor kristendommen har det imidlertid skjedd endringer. Både Martin Luther (1483–1546) og John Calvin (1509–1564) mente riktignok at det var statens oppgave å beskytte de troende mot frafall, men i nyere tid har ideen om religionsfrihet sakte vokst fram. Denne ideen har faktisk ført til en strengere, ikke mindre streng, praksis rundt det å unngå tidligere medlemmer. Protestantiske grupper som kjempet for et skille mellom kirke og stat, hevdet at frafalne ikke skulle straffes av staten, fordi staten ikke hadde noe med å dømme i saker som gjaldt religiøse kontroverser. De lot likevel ikke de frafalne være i fred, men privatiserte bekjempelsen av frafall. Ettersom staten ble bedt om å holde seg unna, måtte den faren som de frafalne utgjorde, tøyles av hver enkelt troende, og da i første rekke den frafalnes slektninger og nære venner.
De som kjenner til det enkle, gammeldagse livet som amishene lever, vet kanskje også at de opprettholder en streng versjon av «Meidung», eller det å unngå ekskluderte medlemmer, som de tidlige protestantene praktiserte. Det få er klar over, er at «Meidung» ble betraktet som et framskritt da det ble innført. Amishene flyktet til Nord-Amerika for å holde fast ved religionsfriheten sin. Som et ledd i religionsfriheten ble frafalne ikke lenger henrettet, og det ble forbudt å øve fysisk vold mot dem. De frafalne var fri til å dra hvor de ville, og til å starte opp nye religiøse samfunn, hvis de ønsket det. Den eneste sanksjonen som ble satt i verk overfor dem, var «Meidung», eller det at de ble unngått, altså at det ble opprettet et skarpt skille mellom dem og familie og venner – kanskje trist, men så avgjort bedre enn å bli brent på bålet eller druknet i det iskalde vannet i elven Limmat, som var straffen for frafall i det protestantiske Zürich.
I dag betrakter de fleste kristne det å be staten om å gripe inn og straffe eller henrette frafalne som noe som hører fortiden til, eller som et kjennetegn på religioner som går på tvers av det moderne, demokratiske etos. Man erkjenner fortsatt at frafalne kan undergrave troen hos de rettroende eller ødelegge et trossamfunn hvis de får fritt spillerom. Men det å håndtere frafalne blir gjerne overlatt til enkeltpersoner og familier og blir ikke regnet som statens oppgave.
Jehovas vitner vil si at det ikke er historiske eller sosiologiske grunner for at de praktiserer det å unngå tidligere medlemmer, men at de gjør det fordi Bibelen lærer det, først og fremst i 1. Korinter 5:11 og 13 og i 2. Johannes 10–11. På lignende måte vil en oppriktig troende muslim insistere på at den islamske holdningen til frafall ganske enkelt er utledet av guddommelig åpenbaring og profeten Muhammeds egne ord. Dette er interne holdninger, som innenfor samfunnsvitenskapen blir kalt «emiske» – holdninger som bør anerkjennes og respekteres. Samfunnsvitere bruker også en annen synsvinkel, som utenforstående, kalt en «etisk» synsvinkel («etisk» er her et faguttrykk som ikke må forveksles med etikkbegrepet «etisk»). Dette «etiske» perspektivet erstatter ikke det «emiske». Men det viser at det ikke er noe merkelig, irrasjonelt eller unikt i Jehovas vitners standpunkt når det gjelder å unngå tidligere medlemmer, en praksis som er uløselig knyttet til monoteismens historie.
