Tidligere medlemmer som blir frafalne, «lærer» ofte sin rolle av antikultbevegelser.
Av Massimo Introvigne
Artikkel 5 av 5. Les artikkel 1, artikkel 2, artikkel 3 og artikkel 4.
Read the original article in English.
I den forrige artikkelen så vi at vi ikke må blande sammen begrepene eks-medlemmer og frafalne. De fleste tidligere medlemmer har ikke noen aggressive følelser overfor den organisasjonen de har forlatt. Det er bare et fåtall som blir aggressive motstandere. Men hvorfor blir de det? Hva kjennetegner dem som blir frafalne?
Forskere har vurdert to faktorer. Den første dreier seg om den religiøse organisasjonen, den andre om prosessen med å avslutte medlemskapet. Det antas normalt at jo mer kontroversiell en religiøs organisasjon er, desto høyere antall frafalne vil det være. Bromley insisterte på at selv om det er frafalne i alle religioner, er de for det meste å finne blant eks-medlemmene til grupper motstanderne med hell har stemplet som «samfunnsnedbrytende». Som en motsetning til det vil høyt respekterte organisasjoner produsere flere avhoppere og færre frafalne.
Sammenligninger bør fortrinnsvis gjøres mellom organisasjoner som en person frivillig slutter seg til, heller enn mellom trossamfunn eller kirker som han eller hun er født inn i. Det er imidlertid flere frivillige foreninger innenfor de største kirkene, som religiøse ordener, lekmannsbevegelser og til og med det romersk-katolske prestedømmet generelt. Selv om det finnes temmelig høylytte frafalne blant tidligere katolske prester og nonner, vil mange av dem som forlater prestedømmet eller den religiøse ordenen, heller klandre seg selv for at de ikke klarer å leve opp til kirkens normer. Følgelig vil de ofte rekonstruere sine erfaringer gjennom Type I-fortellinger (avhopperfortellinger). Dette skjer, blir vi fortalt av Bromley og andre, fordi den romersk-katolske kirke er en mektig (men selvfølgelig ikke uimotsagt) organisasjon. Den er dermed vanligvis i posisjon til å forhandle om skadebegrensende narrativer med personer som forlater kirken. På den annen side er organisasjoner som omtales som nedbrytende – noe som omfatter de fleste nye religiøse bevegelser – sjeldnere i posisjon til å kunne forhandle med tidligere medlemmer om skadebegrensende fortellinger. Dette er noe som fører til at det blir flere frafalne.
Denne teoretiske forventningen virker bra på overflaten, men bekreftes ikke helt av empirisk forskning. Nye religiøse bevegelser blir vanligvis oppfattet som samfunnsnedbrytende, og de har en tendens til å generere frafalne som høylytt gir uttrykk for sin mening. Men som vi har sett, tyder undersøkelser som det er mulig å gjøre, på at frafalne egentlig bare representerer et mindretall av eks-medlemmer av selv de mest kontroversielle nye religiøse bevegelsene. Det store flertall av tidligere medlemmer kan klassifiseres som personer som ganske enkelt avslutter sitt medlemskap, og noen av dem er til og med i kategorien avhoppere.
Her kan vi lage et skille mellom synlige og usynlige eks-medlemmer. De fleste tidligere medlemmer er usynlige i den forstand at de ikke bryr seg om å diskutere sin tidligere tilhørighet. Faktisk kan deres eksistens ofte bare oppdages gjennom kvantitativ forskning ved å få tilgang til en gruppes medlemsregister. Det er enda mindre sannsynlig at de er tilgjengelige for kvalitativ sosiologisk forskning. Synlige eks-medlemmer er hovedsakelig frafalne, og de motstanderkoalisjonene de siden har sluttet seg til, gjør sitt ytterste for å sikre at de blir synlige.
En viktig faktor i denne forbindelse er selve prosessen med opphør av et medlemskap. Alle studier viser at de som med størst sannsynlighet blir frafalne, er de som er blitt kidnappet og med suksess er blitt «deprogrammert», det vil si utsatt for stort psykologisk press for å forlate «kulten». De som man lykkes med å «deprogrammere», utgjør bare en minoritet av dem som forlater bevegelser som stemples som «kulter», men frafalne i seg selv er også bare en minoritet.
Selv uten å ha blitt deprogrammert møter en prosentandel av dem som forlater en religiøs organisasjon, en antikultbevegelse enten før, under eller etter bruddet. Dette kan skje fordi prosessen med utmelding er satt i gang av pårørende som kontakter en antikultorganisasjon, eller fordi personene som vurderer et brudd, er nysgjerrige på eller faktisk interessert i kritikk av den religionen de er en del av.
I den forrige artikkelen nevnte jeg min kvantitative studie av tidligere medlemmer av en esoterisk gruppe i Frankrike kalt Nouvelle Acropole. 8,3 % av utvalget mitt opplyste at en kontakt med antikultorganisasjoner spilte en rolle i forbindelse med utmeldingen deres. 70 % av de frafalne hadde vært i kontakt med antikultorganisasjoner. 90 % av dem med slike kontakter så på Nouvelle Acropole som «en kult», mot 10,3 % av de andre, og 80 % av dem mente de var blitt «hjernevasket», mot 6,7 % av de andre eks-medlemmene. For noen tidligere medlemmer er frafall psykologisk praktisk, siden det flytter enhver skyld for tro og handlinger som nå kan virke feil eller til og med dumme, fra de tidligere medlemmene til den «onde» bevegelsen som «hjernevasket» dem eller gjorde dem til «slaver».
Hvis rollen til antikultbevegelsen står sentralt i å produsere frafalne, er det i sin tur, som Bromley skrev, slik at «frafalnes vitnesbyrd står sentralt i hele spekteret av antikultbevegelsenes tiltak mot sosial kontroll», som har som mål å diskriminere og om mulig undertrykke nye religiøse bevegelser. Noen få frafalne (som Steven Hassan, en frafallen fra Den forente familie) ble deprogrammerere og fikk til og med faglig og akademisk anerkjennelse. Mange andre opprettholder kontakten med antikultbevegelser, og ifølge Bromley fortsetter de å arbeide for den «moralske statusforringelsen» av organisasjonene de har forlatt, slik at «fornøyde medlemmer blir avfeid som hjernevasket, samfunnsprosjekter anses som PR-stunt, tilknyttede selskaper nedlatende blir stemplet som frontgrupper» og forskere som tviler på de frafalnes historier, blir stemplet som «kultapologeter».
Bromley beskriver også ulike typer «karrierer som frafalne». Noen livnærer seg eller henter en betydelig del av inntekten fra bøker og foredrag hvor de går til angrep på den religionen de har forlatt. Noen rekrutterer andre tidligere medlemmer og prøver å gjøre dem til frafalne. Antikultbevegelser bruker så frafalne til å hevde om de trossamfunnene de stempler som «kulter», at «de påståtte krenkelsene er så fundamentale og massive at påstander om uskyld automatisk blir avvist». Når det blir skapt «et klima av fiendtlig opinion» ved at man sprer frafalnes narrativer, kommer det krav om «sosial kontroll» og offentlige «sanksjoner» gjennom «høringer», rettssaker og statlig diskriminering (Bromley, «The Social Construction of Contested Exit Roles», 42–43).
Det må også nevnes at mens frafalne er en relativt liten minoritet av de tidligere medlemmene av nye religiøse bevegelser, er de de mest synlige, siden de er de eneste som mobiliseres av antikultbevegelsene, er lett tilgjengelige for mediene og er klare til å vitne i retten i saker mot deres tidligere organisasjoner.
De som har lest denne artikkelserien, vil se at vi kan konkludere med to ting: at frafalne ikke er representanter for det store flertall av eks-medlemmer, og at frafalnes narrativer utvilsomt er formet av deres møte med antikultbevegelsene og deres ideologi.
Nå er selvfølgelig ikke alt som frafalne sier, feil. Så ingen av dem som forsker på nye religiøse bevegelser, vil påstå at de frafalne bare kommer med usannheter. Og i motsetning til karikerende framstillinger spredt av deres motstandere vil ikke forskere som er kritiske til antikultbevegelsene, se bort fra de frafalnes litteratur. Tvert imot, de samler den og publiserer ofte bibliografier om den som er ganske detaljerte og fullstendige. De erkjenner også at frafalne kan bidra ved å trekke fram spørsmål som er nyttige for forskerne i deres videre undersøkelser, og i noen tilfeller kan de opptre som varslere som retter søkelyset mot faktiske ulovligheter som myndighetene bør gripe fatt i.
I andre tilfeller har falske anklager villedet dem som håndhever lov og orden, og skapt unødvendige lidelser. I Russland og Sentral-Asia, for eksempel, foregår det som en rekke internasjonale og frivillige organisasjoner har beskrevet som direkte forfølgelse av Jehovas vitner. Forfølgelsen er blitt understøttet av en smørbrødliste med anklager utarbeidet av Jerry Bergman, en forsker hvis felt ikke er religion, men mikrobiologi (hvor han for øvrig er svært kontroversiell). Selv om Bergman i 1999 laget en nyttig bibliografi om Jehovas vitners tidlige år, skriver han ikke som nøytral forsker, men som et sint eks-medlem som har forlatt Jehovas vitner. Anklagene hans, som er oversatt til russisk og er lett tilgjengelige på internett, har i høy grad skadet religionsfrihetens og menneskerettighetenes sak i land som tidligere var en del av Sovjetunionen.
Mediene og domstolene gjør klokt i å huske på at frafalne ikke er representative for det store universet av tidligere medlemmer av nye religiøse bevegelser, hvor de frafalne er en minoritet, og heller ikke per definisjon er de eneste eller de mest pålitelige vitnene om livet i nye religiøse bevegelser. De har riktignok vært der, men det har også mange medlemmer og tidligere medlemmer som ikke er blitt frafalne, og frafalne identifiseres ved deres sosialisering inn i antikultsamfunnet og dets ideologi og ved deres aggresive motstand mot bevegelsene de har forlatt, noe som i seg selv viktige faktorer som bidrar til forvrengning og skjevhet. Å godta det som de frafalne kaller «sannheten» om en ny religiøs bevegelse, er som å avgjøre moralen til en skilt person basert på vitnesbyrdet fra en sint tidligere ektefelle, eller å basere forståelsen av hva den katolske kirke står for, kun på vitnesbyrdet fra misfornøyde eks-prester.
De frafalnes fortellinger bør ikke ignoreres, men nøytralitet og objektivitet forutsetter at man bruker triangulering, en metode der flere perspektiver kommer fram. Det innebærer at uttalelser av frafalne sammenlignes med uttalelser fra dem som fortsatt er medlemmer av bevegelsen, tidligere medlemmer som ikke er blitt frafalne, forskere som har studert relevant intern litteratur og foretatt intervjuer, samt arkivarbeid og deltakerobservasjon. En seriøs bruk av triangulering innebærer også at de anklagede gruppene bør få anledning til å undersøke de frafalnes kritikk og svare på den. Medieoppslag som følger prinsippene for triangulering og tar i betraktning alle disse kildene, er kvalitetsjournalistikk. Medieoppslag som kun eller hovedsakelig baserer seg på stoff fra de frafalne, er en «øksejobb» der man prøver å ødelegge andres gode navn og rykte, noe som bidrar til diskriminering.
