Er frafalne pålitelige? 4. Ikke alle tidligere medlemmer er frafalne

Det er dessverre slik at mediene ofte blander sammen to vidt forskjellige kategorier: tidligere medlemmer av religiøse organisasjoner og frafalne. De fleste eks-medlemmer er ikke frafalne.

Av Massimo Introvigne

Artikkel 4 av 5. Les artikkel 1, artikkel 2 og artikkel 3.

Read the original article in English.

En viktig del av den moderne forskningen om det å bryte med et trossamfunn dreier seg om hvordan rollene i forbindelse med bruddet er sosialt konstruert. Med utgangspunkt i tidligere metodikk utviklet av den ledende akademiske eksperten på frafall, David Bromley, har forskere skilt mellom tre forskjellige typer eks-medlemmer av nye religiøse bevegelser: avhoppere, de som bare forlater organisasjonen, og frafalne.

Ulike exit-roller kan eksistere side om side blant tidligere medlemmer av den samme organisasjonen (en mulighet Bromley også nevner). Disse rollene betegner erfaringen til eks-medlemmer på et gitt tidspunkt i deres personlige liv (en som bare har forlatt organisasjonen, kan senere bestemme seg for å bli en frafallen, og omvendt) og tilsvarer sosialt konstruerte roller. En fortelling om utmelding er et resultat av det dynamiske samspillet mellom den psykologiske og sosiale opplevelsen til den personen som forlater en organisasjon, og hans omgivelser.

Det sistnevnte sikter til den sosiale sammenhengen som tidligere medlemmer befinner seg i, og at de blir bedt om (med større eller mindre press) å redegjøre for sin tidligere tilhørighet til trossamfunnet. Selv om man tidligere har forsøkt å komme med sosialpsykologiske forklaringer på rollekonstruksjoner knyttet til utmelding, finnes det ingen «entydige» fortellinger (noe man kan si med «fotografisk sikkerhet») om utmeldingsprosessen. Alle slike fortellinger er sosialt konstruert, kulturelt betinget og politisk forhandlet. Det er minst tre forskjellige typer historier om exit-prosessen.

Type I-historier beskriver exit-prosessen som et avhopp. Ifølge Bromley «kan avhopperrollen defineres som en rolle der et medlem av en organisasjon primært blir enig med ledere i organisasjonen om å gå ut av den, og de gir i sin tur tillatelse til å forlate rollen, styrer utmeldingsprosessen og legger til rette for rolleforandringen.

Den felles oppbygde fortellingen gir et slikt medlem det primære moralske ansvaret for problemer i forbindelse med hans rolle og tolker organisasjonens tillatelse som en forpliktelse til å følge spesielle moralnormer og bidra til å bevare den offentlige tillit» («The Social Construction of Contested Exit Roles: Defectors, Whistle-blowers, and Apostates», i D. G. Bromley (red.): The Politics of Religious Apostasy: The Role of Apostates in the Transformation of Religious Movements, Westport, CT: Praeger Publishers, 1998, 19-48 [28]).

I Type I-tilfeller tilskrives det endelige ansvaret for å forlate organisasjonen utelukkende de medlemmene som avslutter tilhørigheten. Disse erkjenner at de rett og slett ikke var i stand til å overholde de normene som organisasjonen krever. De utmeldte medlemmene forsøkte å passe inn i organisasjonen, men mislyktes på grunn av personlige utfordringer. Organisasjonen og de tidligere medlemmene kommer i fellesskap fram til en utmeldingsprosess som tar sikte på å minimere skaden for begge parter. Det forventes at de tidligere medlemmene uttrykker en viss beklagelse over at de ikke har vært i stand til å forbli i noe de fortsatt anser som en bra organisasjon med høye normer.

Type II-fortellinger – om slike som bare forlater organisasjonen – er både de vanligste og de minst omtalte. Folk forlater mange forskjellige organisasjoner hver eneste dag, men vi hører lite om selve utmeldingsprosessen, med mindre den blir kritisert på en eller annen måte. Prosesser som ikke er gjenstand for kritikk, innebærer i liten grad forhandlinger mellom den som vil melde seg ut, den aktuelle organisasjonen, hans nærmeste omgivelser eller samfunnet for øvrig.

I dagens samfunn er det helt vanlig å høre om personer som velger å flytte fra ett sosialt «hjem» til et annet på forskjellige områder, rett og slett fordi de mister interessen, ikke lenger føler den samme lojalitet, forpliktelse og tilhørighet til det de gjorde før, og nå ønsker å prøve noe nytt. Det blir ikke sett på som unormalt å gjøre dette. I denne forstand innebærer en typisk type II-fortelling at den som forlater en organisasjon, ikke har sterke følelser knyttet til tidligere erfaringer.

Siden lojaliteten har avtatt og organisasjonen til slutt ble forlatt, vil vedkommendes historie normalt inneholde noen kommentarer om organisasjonens negative sider eller mangler. Men en slik person kan også innrømme at det var noe positivt i opplevelsen med organisasjonen. En slik utmelding blir vanligvis ikke sett på som noe som krever en spesiell begrunnelse, og det vil ikke bli foretatt grundige undersøkelser i forbindelse med årsakene til utmeldingsprosessen og hvem som har ansvaret.

Type III-fortellinger definerer rollen til den frafalne. I dette tilfellet snur eks-medlemmene dramatisk om på lojaliteten og blir «profesjonelle motstandere» av den organisasjonen de har forlatt. «Narrativet», i Bromleys uttrykksmåte, «er et som dokumenterer spesielt den onde siden ved den frafalnes tidligere organisasjon, og blir en beretning basert på den frafalnes personlige opplevelse av å bli fanget og senere hans endelige slippe fri / bli reddet» («The Social Construction of Contested Exit Roles», 36).

Hans tidligere organisasjon kunne lett ha stemplet den frafalne som en forræder. Men den frafalne vil ofte – spesielt etter å ha sluttet seg til en koalisjon som kjemper mot organisasjonen – innta rollen som et «offer» eller en «fange» som ikke ble med frivillig. Dette innebærer naturligvis at organisasjonen var selve den legemliggjorte ondskapen. Etter å ha blitt sosialisert inn i en motstandskoalisjon av antikultbevegelsene får den frafalne en rekke teoretiske verktøy (inkludert kraftige hjernevaskmetaforer) som står klare til bruk. Disse hjelper ham med å forklare nøyaktig hvorfor organisasjonen kan sies å være ond og klarer å frata medlemmene deres frie vilje.

Et viktig poeng, ja selve nøkkelen til å forstå denne artikkelserien – og noe som mediene bør ha klart for seg når den omtaler nye religiøse bevegelser og minoritetsreligioner – er at frafalne bare utgjør en liten andel av eks-medlemmene. De fleste tidligere medlemmer blir ikke dedikerte motstandere av gruppen de har forlatt, og de ser heller ikke på den som usedvanlig ond. De er ganske enkelt glade for igjen å kunne gli inn i det etablerte samfunnet rundt dem, og hvis de blir spurt, vil de si at det var både positive og negative sider ved deres tidligere religion.

Det finnes empiriske data som støtter tanken om at dette er tilfellet. I 1999 gjennomførte jeg en undersøkelse blant tidligere medlemmer av en esoterisk bevegelse, Nouvelle Acropole, i Frankrike. Fordi Nouvelle Acropole ikke definerer seg selv som en religiøs organisasjon, er det ikke så strenge personvernregler, og det viste seg å være mulig å få en liste over tidligere medlemmer. Denne ble kun brukt til å sende ut anonymiserte spørreskjemaer. Det kom inn 120 svar, og det viste seg at frafalne utgjorde 11,7 % av dem som svarte, sammenlignet med 16,7 % avhoppere og 71,6 % som bare hadde forlatt organisasjonen.

Da jeg publiserte funnene mine i Nova Religio, det ledende tidsskriftet for akademiske studier av nye religiøse bevegelser, la jeg merke til at resultatene mine var lik dem som ble oppnådd av andre forskere i lignende studier av eks-medlemmer av grupper de kalte «kulter».

Når det gjelder større organisasjoner som Jehovas vitner, er det vanskeligere å foreta slike spørreundersøkelser, fordi de har flere millioner medlemmer. Hvis en normal utmeldingsrate fra religiøse organisasjoner gjelder hos dem, skulle dette tilsi at det er snakk om titusener av tidligere medlemmer. Det er likevel mulig å konkludere med at også hos Jehovas vitner utgjør frafalne en minoritet av dem som totalt sett forlater trossamfunnet.

Kritikere av Jehovas vitner hevder at gjennomsnittlig rundt 70 000 medlemmer blir ekskludert eller forlater trossamfunnet hvert år. Forskere (ikke bare antikultaktivister) samler informasjon om fiendtlig innstilte bøker og artikler, tv-programmer og antikultarrangementer der frafalne eks-vitner står fram og angriper organisasjonen. Nye frafalne som dukker opp i et gitt år, teller noen hundre; globalt er det kanskje noen få tusen aktive.

Selv om vi antar at noen frafalne bare snakker negativt om Jehovas vitner når de er sammen med familie og venner, til tross for at det å være frafallen typisk handler om å uttale seg offentlig, sitter vi igjen med den konklusjonen at bare en forholdsvis liten prosentdel av tidligere Jehovas vitner blir frafalne. Andre er avhoppere, som fortsatt har et bra forhold til organisasjonen. (Det finnes eksempler på slike som er villige til å vitne til fordel for Jehovas vitner i offentlige etterforskninger og rettssaker.) Vi hører dessuten ikke noe fra det store flertallet, altså dem som bare forlater organisasjonen og ikke gjør noe nummer ut av det.

Det er også viktig å nevne at hvis frafalne representerer kun en liten prosentdel av tidligere medlemmer, er de en enda mindre prosentdel av alle som en gang i livet har vært med i en religiøs organisasjon. Her snakker vi ikke bare om tidligere medlemmer, men også om medlemmer som aldri har forlatt troen. Likevel blir historiene til de sistnevnte sett på som mindre interessante for mediene eller avfeid som propaganda.

Selv før mediene spør seg selv om frafalne er pålitelige, og om deres erfaringer er typiske for medlemmer av en religiøs organisasjon, bør de huske på at historier fra frafalne ikke er typiske eller representative for opplevelsen til tidligere medlemmer. De fleste eks-medlemmer har egentlig bare forlatt trossamfunnet og har blandede følelser for Jehovas vitner eller andre grupper de kan ha vært medlem av. De støtter ikke de fortellingene som frafalne kommer med om grusomheter og fangenskap.