Det å trekke seg er ikke det samme som bare å ikke være aktiv lenger. Og man blir ikke ekskludert for mindre feiltrinn, bare for alvorlige synder som man ikke angrer.
Av Massimo Introvigne
Artikkel 2 av 6. Les artikkel 1.
Read the original article in English.
Det er to kategorier av tidligere Jehovas vitner som kan bli gjenstand for unngåelsespraksisen. Den ene er de som er blitt ekskludert. Den andre er de som har trukket seg fra menigheten.
Før vi tar for oss unngåelsespraksisen, er det derfor nødvendig å forstå eksklusjonspraksisen, men aller først skal vi se nærmere på dem som frivillig trekker seg fra menigheten. Kritikere hevder noen ganger at det er urimelig å behandle dem som er blitt ekskludert for alvorlige synder, og dem som ganske enkelt har forlatt Jehovas vitner, på samme måte. Men denne kritikken bygger på en misforståelse.
Det finnes en stor mengde sosiologisk litteratur om «ikke-praktiserende» medlemmer av trossamfunn, slike som har «glidd bort». De fleste som er døpt i den romersk-katolske kirke, er faktisk inaktive, i den forstand at de sjelden eller aldri går til messe eller andre seremonier, og at de betrakter seg som «ikke-praktiserende». I nesten alle land der flertallet av befolkningen er katolikker, er det nå ifølge sosiologer flere «ikke-praktiserende» eller slike som har glidd bort, enn aktive katolikker. Det var bare i Tyskland før 2009 (da den katolske kirke endret reglene sine) at det var relativt vanlig at inaktive katolikker skrev en formell utmeldelseserklæring som ble registrert i prestegjeldet deres. Dette gjorde de for å slippe å betale den kirkeskatten som den tyske staten krever inn til den katolske kirke fra dem som er registrert som katolikker.
Med unntak av dette helt spesielle tilfellet vil det overveldende flertallet av katolikker som har glidd bort, ikke formelt melde seg ut av den katolske kirke. Bare en bitte liten minoritet av frafalne eks-katolikker, slike som har blitt høyrøstede kritikere av sin tidligere kirke, skriver sinte brev hvor de offentlig kunngjør at de er blitt frafalne, eller erklærer at de har sluttet seg til en annen religion eller blitt ateister. Etter den alminnelig gjeldende tolkningen av katolsk kanonisk rett er slike polemiske frafalne dermed ekskommunisert, noe som ikke er tilfellet for katolikker som bare har glidd bort.
Situasjonen er den samme blant Jehovas vitner. I likhet med alle andre større religiøse organisasjoner opplever Jehovas vitner hvert år at en viss prosentandel av medlemmene på forskjellige måter «glir bort» og blir inaktive, og at en viss prosentandel nye medlemmer slutter seg til organisasjonen. Om dem som blir inaktive, sier vitnene at «troen deres er blitt svak». Dette er personer som ikke går på menighetsmøtene deres mer, ikke lenger forkynner for andre og kanskje etter hvert slutter å omgås sine trosfeller. Slike «svake» troende som har glidd bort, blir ikke ekskludert og unngås ikke.
Det forholder seg annerledes med de forholdsvis få frafalne eksmedlemmene som formelt og offentlig har fornektet troen og meldt seg ut av menigheten, enten skriftlig eller ved sine handlinger (for eksempel ved å melde seg inn i et annet trossamfunn eller en verdslig organisasjon som ifølge Jehovas vitner «har formål som er i strid med Bibelen»). Disse anses for å være i samme stilling som dem som er blitt ekskludert. Dette er, som nevnt, på ingen måte unikt for Jehovas vitner. Etter den alminnelig gjeldende tolkningen av kanonisk rett er det samme situasjon i den katolsk kirke.
Nesten alle trossamfunn har prosedyrer for ekskommunikasjon eller eksklusjon av medlemmer som har gjort seg skyldig i alvorlige overtredelser. Det kan dreie seg om moralske overtredelser, som utroskap, vanemessig drukkenskap eller tyveri, eller om religiøse overtredelser, som å fornekte grunnleggende trosprinsipper. De fleste trossamfunn, deriblant Jehovas vitner, ivaretar taushetsplikten i slike saker og opplyser ikke årsaken til eksklusjonen. Dette er rosverdig, og i noen land krever loven det, men samtidig skaper det muligheter for å forvrenge sakens fakta. Det er ikke overraskende at tidligere medlemmer som er blitt ekskludert for umoral eller tyveri, ikke har lyst til å kringkaste forseelsene sine og kanskje foretrekker å oppgi uenighet om lærespørsmål som årsak til eksklusjonen. Ledende akademiske forskere som beskjeftiger seg med Jehovas vitner, for eksempel George Chryssides, har konstatert at den vanligste årsaken til eksklusjon er seksuell umoral.
For Jehovas vitner er også begrepet «synd uten anger» viktig. Studieutgaven av Vakttårnet for oktober 2021, for eksempel, sier: «De som begår alvorlige synder og ikke angrer, blir ekskludert fra menigheten.» Mangel på anger er en avgjørende faktor i forbindelse med eksklusjon.
Det har gjentatte ganger hendt at ekskluderte Jehovas vitner har bedt verdslige domstoler om å revurdere den avgjørelsen som organisasjonens domsutvalg har truffet. De har tapt hver gang, med sjeldne unntak, slik som en bisarr dom i Norge i 2021, som er anket. Men disse rettssakene er på sitt vis nyttige, fordi de har medført at utenforstående som per definisjon er nøytrale, som dommere ved verdslige domstoler, grundig har gått igjennom den prosessen som leder fram til eksklusjon.
Domstolene har fastholdt at religiøse organisasjoners eksklusjonsavgjørelser ikke hører inn under deres jurisdiksjon, og at disse avgjørelsene er beskyttet av det grunnleggende religionsfrihetsprinsipp at et trossamfunn har rett til å organisere sin egen virksomhet uten innblanding fra staten. I 2007 uttalte Court of Appeals of Tennessee at Jehovas vitner «hevder at religiøse organisasjoners frihet til å treffe avgjørelser om medlemskap er et så fundamentalt ekklesiastisk anliggende at domstolene ikke har rett til å dømme i tvistesaker om medlemskap eller eksklusjon. Vi er enige. Fordi religiøse organisasjoner har rett til å fastsette sine egne retningslinjer for medlemskap og et system med retningslinjer for å håndtere tvister om medlemskap uten innblanding fra offentlige myndigheter, har ikke sivile domstoler myndighet til å overprøve avgjørelser om å ekskludere personer».
I 2018, i saken «Judicial Committee of the Highwood Congregation of Jehovah’s Witnesses and Highwood Congregation of Jehovah’s Witnesses v. Randy Wall» (Domsutvalget i Higwood menighet av Jehovas vitner og Highwood menighet av Jehovas vitner vs. Randy Wall), gjentok en enstemmig kanadisk høyesterett at «sekulære juridiske beslutninger om teologiske og religiøse tvister eller om kontroversielle religiøse lærespørsmål vikler domstolen utilbørlig inn i religiøse anliggender». Retten tilføyde at «selv de prosedurale reglene til en bestemt religiøs gruppe kan innbefatte tolkning av religiøs lære», og konkluderte med at «disse formene for [religiøse] prosedurale regler heller ikke kan bringes inn for en domstol».
Sosiologer vil være enige i dette, fordi Max Weber (1864–1920) har lært dem at prosedyrer i en religiøs organisasjon i seg selv er teologi. Hos Jehovas vitner har prosedyrereglene sine røtter i religiøs tro snarere enn i verdslige rettsprinsipper. Noen ord og uttrykk kan ha et rettslig preg («opplysning», «anledning til å uttale seg», «appell»), men sammenhengen er utvilsomt religiøs: domsutvalgsmøter starter med en bønn og henvisning til bibelske prinsipper. Den uunngåelige konklusjonen er at disse reglene og prosedyrene i bunn og grunn er religiøse.
Også europeiske domstoler har generelt sett dømt i favør av Jehovas vitner i saker som har dreid seg om eksklusjon, men det er en nyanse mellom disse dommene og de nordamerikanske. Italienske domstoler har for eksempel gjentatte ganger kommentert at verdslige domstoler riktignok ikke kan tvinge kirkelige domstoler til å anta de reglene som nasjonale eller europeiske domstoler har, fordi de ikke kan blande seg bort i hvordan trossamfunn velger å organisere seg, men at de likevel kan undersøke om et domsutvalg har fulgt trossamfunnets egne regler, og om den tiltaltes rett til å uttale seg, som er en grunnleggende menneskerett, i en eller annen form er ivaretatt for den som er blitt ekskludert. Domstoler i Bari (2004 og 2007) og i Roma (2021) og dessuten nylig i Teramo har konkludert med at domsutvalgene virkelig anvender de reglene som er fastsatt av Jehovas vitner, og at disse reglene gir tiltalte rett til å uttale seg og forsvare seg.
Etter at det er truffet en avgjørelse om eksklusjon, har man dessuten rett til å anke avgjørelsen. Hvis det skjer, «vil eldsterådet kontakte kretstilsynsmannen, som vil velge ut kvalifiserte eldste [vanligvis fra en annen menighet] til å tjene i et appellutvalg som skal behandle saken på nytt», slik det blir forklart i kapittel 14, avsnitt 26, i den interne håndboken Organisert for å gjøre Jehovas vilje. Alle «forkynnere» blant Jehovas vitner har denne boken, og den er lett tilgjengelig både i trykt og i digitalt format.
Hvilke overtredelser som er grunnlag for eksklusjon, er på den annen side et teologisk spørsmål som verdslige domstoler ikke kan blande seg bort i, noe som ble stadfestet av domstolen High Court of England and Wales, Queen’s Bench Division, den 7. juni 2019 (avgjørelsen ble opprettholdt av ankedomstolen i London, Queen’s Bench Division, den 17. mars 2020).
Samtidig som det er Jehovas vitner selv som må få avgjøre hvilke overtredelser som er så alvorlige at de bør føre til eksklusjon, er det viktig å merke seg at man ikke blir ekskludert for små feilgrep, uansett hvilke anekdoter frafalne eksmedlemmer liker å fortelle (anekdoter som alltid bør faktasjekkes og ikke uten videre aksepteres). Det man kan bli ekskludert for, er alvorlige moralske synder som man ikke angrer på, eller at man offentlig fornekter lærepunkter som Jehovas vitner betrakter som sentrale. Noen i våre liberale, moderne samfunn mener kanskje at ekskommunikasjon eller eksklusjon generelt sett er uakseptabelt, men dette er noe som eksisterer i alle trossamfunn, for ikke å snakke om politiske partier, fagforeninger og andre verdslige organisasjoner.
I slike saker har domstolene, også Den europeiske menneskerettsdomstol, gjentatte ganger fastslått at de ekskludertes ytringsfrihet og religionsfrihet ikke blir krenket. Hvis man er uenig i sitt trossamfunns moralske og teologiske normer, beskyttes ens individuelle frihet ved at ingen hindrer en i å forlate det og slutte seg til eller opprette en religiøs organisasjon med helt andre skikker og trosoppfatninger.
Det bør også nevnes at Jehovas vitner, i likhet med andre trossamfunn som praktiserer en form for ekskommunikasjon eller eksklusjon, mener at formålet med eksklusjonen er terapautisk snarere enn straffende. Ekskluderte personer har et stående tilbud om å vende om fra sin vei og angre. Og mange gjør faktisk det. Som det blir sagt i studieutgaven av Vakttårnet for oktober 2021: «Kan eksklusjon virkelig være et uttrykk for barmhjertighet? Ja. Å la være å korrigere en som trenger det, er ikke klokt, barmhjertig eller kjærlig. (Ordsp 13:24) Kan det å bli ekskludert hjelpe en som ikke angrer, til å forandre seg? Det kan det. Mange som har praktisert alvorlig synd, har sagt at det å bli ekskludert var akkurat det de trengte for å innse alvoret i den måten de levde på. Det fikk dem til å angre, forandre oppførselen sin og vende tilbake til Jehova.»
Forskere som har studert Jehovas vitner, har alle møtt Jehovas vitner som har vært ekskludert, men som senere har vendt tilbake til menigheten. Dette dokumenterer at påstandene om at eksklusjon har en terapeutisk rolle, ikke bare er retoriske. Jehovas vitner gjør seg oppriktige anstrengelser for å sette denne læren ut i livet. Og ofte lykkes de med det.
