Kritikere hevder at «selv barn» blir ekskludert. De omtaler også 17-åringer som barn og gjør en stor sak ut av et sjeldent (men forståelig) fenomen.
Av Massimo Introvigne
Artikkel 4 av 6. Les artikkel 1, artikkel 2 og artikkel 3.
Read the original article in English.
Motstandere av Jehovas vitner forteller ofte historier om hvordan medlemmer av organisasjonen har blitt ekskludert, og at andre medlemmer plutselig har begynt å unngå dem. Så avslører de detaljer om Jehovas vitner som angivelig har vært holdt godt skjult. Det som så ut som et kjærlig, omsorgsfullt trossamfunn, framstår nå som hardt og strengt. De tar med historier om «barn» som blir ekskludert, og som så blir unngått av foreldre og søsken hjemme hos seg selv. Som vi vil se, er ikke disse historiene sanne, selv om det i sjeldne tilfeller kan forekomme at mindreårige blir ekskludert (men så visst ikke unngått hjemme).
Frafalne og antikultaktivister har sin agenda, men virkeligheten er ofte temmelig annerledes enn det de beskriver. De som blir Jehovas vitner, vet på forhånd at de risikerer å bli ekskludert hvis de begår alvorlige overtredelser uten å angre. De vet at eksklusjon vil medføre at de blir unngått. Dette er slett ikke interne regler som holdes skjult for potensielle konvertitter. I den forrige artikkelen i denne serien viste jeg hvordan praksisen med å unngå tidligere medlemmer fungerer, ved å sitere publikasjoner utgitt av Jehovas vitner som er fritt tilgjengelige på deres offisielle nettsted, jw.org, et nettsted som de som vurderer å slutte seg til organisasjonen, oppfordres til å bruke.
Man blir ikke et Jehovas vitne over natten. Noen nye religiøse bevegelser og trossamfunn er blitt anklaget for å la folk melde seg inn etter å ha vært på bare ett møte eller etter å ha hatt en kort samtale med en prest ved en stand på gaten, men Jehovas vitner kan ikke med rette anklages for dette. Jehovas vitner advarer tvert imot mot å ha det for travelt med å bli døpt, selv om man heller ikke bør utsette dåpen når man er klar. Vi leser for eksempel i Vakttårnet, studieutgaven, for mars 2018 at en som ønsker å bli døpt, først må «ha fått tro basert på nøyaktig kunnskap om Gud, hans hensikt og det han har gjort for å frelse menneskene. (1. Tim 2:3–6) En slik tro vil motivere ham til å slutte med ting som Gud ikke godkjenner, og til å begynne å følge hans rettferdige normer. (Apg 3:19) En person kan naturligvis ikke foreta en gyldig innvielse til Gud hvis han driver med noe som gjør at han ikke kan ‘arve Guds rike’. (1. Kor 6:9, 10) Men man må gjøre mer enn å følge Jehovas opphøyde moralnormer. En som ønsker å gjøre det som er rett, vil også være til stede på menighetens møter og gjøre sitt beste i det livreddende forkynnelses- og undervisningsarbeidet. Jesus sa at dette arbeidet ville bli utført av hans sanne disipler. (Apg 1:8)».
I praksis innebærer dette at de som ber om å bli døpt, først må ha blitt «udøpte forkynnere», noe som vil si at de allerede har deltatt i det offentlige forkynnelsesarbeidet som Jehovas vitner er kjent for, og presentert sin lære for andre. Og allerede før man får lov til å delta sammen med menigheten som «udøpt forkynner», må man bekrefte at man forstår, er enig i og lever i samsvar med grunnleggende bibelske prinsipper. Når man så ønsker å bli døpt, vil man normalt gjennomgå to samtaler som hver er på en time, med menighetens eldste, en slags evaluering hvor de eldste forvisser seg om at den som ber om å bli døpt, forstår Jehovas vitners lære og også deres praksis. Det er bare hvis de eldste er overbevist om at dette er tilfellet, at man kan bli døpt. Hvilke synder som blir betraktet som alvorlige, det at syndere som ikke angrer, vil bli ekskludert, og det at man i så fall unngår dem, er blant de grunnleggende lærepunktene som dåpskandidatene må kjenne til og forstå.
Motstandere har innvendt at selv om dette stemmer for dem som blir Jehovas vitner som voksne, stemmer det ikke for «barn» som blir født inn i organisasjonen. Dette argumentet kan kanskje gjøre inntrykk på lesere og tilhørere i land der de største kristne kirkene praktiserer barnedåp, altså døper barna så snart som mulig etter fødselen. Dette gjelder katolikker, østlige ortodokse og mange protestanter, med unntak av trossamfunn som nedstammer fra den såkalte «radikale reformasjon» (som for en stor del var «anabaptistisk», det vil si «uten dåp [av barn]»), baptister og noen pinsemenigheter.
Ettersom flertallet av kristne i mange land er så vant med barnedåp, kan det være at de ikke er klar over eller tar i betraktning at Jehovas vitner ikke praktiserer barnedåp. Jehovas vitner er blant disse mindre kristne gruppene som mener at de som praktiserer barnedåp, feiltolker Bibelen. Dette spørsmålet ble blant annet drøftet i Vakttårnet for 1. oktober 2011, hvor det bestemt ble hevdet at «Jesus sa aldri at spedbarn skulle døpes», og hvor det ble påpekt at «de som blir døpt, må være disipler av Jesus. De er med andre ord mennesker som har lært om Jesus og har valgt å følge ham – et valg som et spedbarn naturligvis ikke kan treffe». Det finnes også flere titalls andre tekster hvor Jehovas vitner framholder sin kritikk av barnedåp.
At man blir født inn i en husstand der foreldrene er Jehovas vitner, betyr altså ikke at man automatisk blir betraktet som et Jehovas vitne. Barn av Jehovas vitner som ønsker å slutte seg til organisasjonen (noe ikke alle gjør), må gå den samme veien som alle andre dåpskandidater. Studieutgaven av Vakttårnet for 1. juli 2006 henvendte seg direkte til barn av Jehovas vitner med ordene: «Dere som er unge, må altså forstå at verken foreldrene deres eller de kristne eldste i menigheten kommer til å presse dere til å bli døpt. Ønsket om å tjene Jehova må komme fra dere selv.»
Kritikere innvender at det har hendt at de har møtt barn helt ned i tiårsalderen som er døpt. Etter det jeg og andre religionsvitere har sett hos Jehovas vitner, er dette noe som kan forekomme, men relativt sjelden. I moderne samfunn oppnår unge mennesker modenhet i forskjellig alder, fordi forholdene er forskjellige rundt omkring i verden. Jehovas vitner er klar over dette. I studieutgaven av Vakttårnet for mars 2018 ble det sagt: «Alle barn er selvfølgelig forskjellige. Ikke alle modnes i samme tempo eller på samme tidspunkt i livet. Noen er ganske modne mentalt og følelsesmessig i ung alder og gir uttrykk for at de ønsker å bli døpt. Andre er kanskje ikke klare for å bli døpt før de er litt eldre. Innsiktsfulle foreldre vil derfor ikke presse barna sine til å bli døpt.» Og boken De unge spør – tilfredsstillende svar, som kom ut i 2008, tar opp spørsmålet: «Bør man ha blitt døpt innen en viss alder?» og svarer: «Det er ikke alderen som er det viktigste. Men man må være gammel nok – og moden nok – til å forstå hva det innebærer å innvie seg til Jehova.»
Stikk i strid med det noen kritikere hevder, er tanken om at en mindreårig kan være moden nok til å treffe valg som kan innebære store konsekvenser, ikke en teori som Jehovas vitner er alene om å ha. I noen land, som USA, England og Wales, kan mindreårige bli stilt for retten i straffesaker med alvorlige anklager som drap eller seksuelle overgrep hvis domstolen mener at de var tilstrekkelig kognitivt og moralsk utviklet da forbrytelsen ble begått.
Den romersk-katolske kirke praktiserer barnedåp og krever ikke at man har en forståelse av troen før man kan bli døpt, men kanoniserer personer som har utført heroiske moralske og religiøse handlinger og gjør dem til helgener. Flere hundre mindreårige er blitt kanonisert, også for andre ting enn det å lide martyrdøden. Slik dagsavisen for italienske katolske biskoper meldte, uttalte Vatikanets kongregasjon for helligkåring i 1981 at noen mindreårige allerede i sjuårsalderen bevisst kan avgjøre om de skal godta eller avvise Guds plan for dem, noe som innebærer at de kan bli vurdert for kanonisering. Hvis de kan bli vurdert som modne nok til å bli tiltalt og dømt for alvorlige forbrytelser på lik linje med voksne eller, ved det andre ytterpunktet for hva man kan oppleve som menneske, bli kanonisert for sine rettskafne handlinger, må da vel «noen» mindreårige kunne bli døpt som modne troende i kristne organisasjoner som ikke praktiserer barnedåp, for eksempel hos Jehovas vitner.
Motstandere står også fast på at det er en sørgelig situasjon for mindreårige som blir ekskludert og unngått. Akkurat som mindreårige som begår kriminelle handlinger, blir stilt for retten av offentlige myndigheter, om ikke på lik linje med voksne, så iallfall ved ungdomsdomstoler, har mange trossamfunn ordninger som innebærer at mindreårige som begår alvorlige overtredelser, kan bli utestengt fra samfunnet. Hos Jehovas vitner eksisterer også muligheten for at mindreårige kan bli ekskludert, men dette forekommer sjelden.
Som nevnt i den første artikkelen har det nylig oppstått en tvist i Norge, hvor Statsforvalteren i Oslo og Viken, etter å ha mottatt et brev fra to frafalne eksmedlemmer og en anonym kritiker, traff et administrativt vedtak om å nekte Jehovas vitner statstilskudd for 2021 på grunn av eksklusjonspraksisen deres. I anken sin pekte Jehovas vitner på at bare én mindreårig var blitt ekskludert i Norge i løpet av de siste fem årene, og at vedkommende da var 17 år gammel. Å omtale en 17-åring som «et barn» har kanskje en viss propagandaverdi, men det er åpenbart ikke korrekt. Et av de frafalne eksmedlemmene svarte så at han hadde fått noe informasjon om fem tilfeller av at mindreårige var blitt ekskludert i Norge (det er uklart når dette skal ha skjedd), men at «de ikke ønsker å bli identifisert», så vi har bare hans ord for dette.
Ja, mindreårige kan bli ekskludert, men nei, det skjer ikke ofte. Hvis de blir ekskludert, er det så visst ikke slik at foreldrene eller søsknene unngår dem hjemme. De blir ikke engang holdt utenfor bibelstudieaktiviteter hjemme, selv om de forståelig nok ikke lenger tjener som «forkynnere» og er med på å forkynne Jehovas vitners tro for andre. Den 15. november 1988 ga Vakttårnet følgende veiledning til foreldre som har en ekskludert datter eller sønn: «De har fremdeles ansvaret for sitt barn, selv om den unge ikke lenger er kvalifisert til å regnes som en udøpt forkynner.» «Akkurat som de vil fortsette å skaffe den unge mat, klær og tak over hodet, bør de også undervise og tukte ham i samsvar med Guds Ord. (Ordspråkene 6:20–22; 29:17) Kjærlige foreldre kan altså holde et hjemmebibelstudium med den unge, selv om han er utstøtt. Han vil kanskje ha størst utbytte av rettledningen hvis de studerer med ham alene. Eller de vil kanskje bestemme at han kan fortsette å være med på familiestudiet. Selv om han har slått inn på gale veier, ønsker de at han skal vende tilbake til Jehova, slik som den bortkomne sønnen i Jesu lignelse.»
