Det er store forskjeller mellom det vitenskapelige studiet av frafall og antikultfortellinger som hermer etter gamle historier om hvite, unge kvinner som kidnappes av indianere.
Av Massimo Introvigne
Artikkel 3 av 5. Les artikkel 1 og artikkel 2.
Read the original article in English.
Som vi nevnte i en tidligere artikkel, fantes det få sosiologiske studier om frafall før 1970-tallet. Men så blomstret forskningen opp, drevet av den viktige rollen som frafalne fikk i publikasjoner utgitt eller støttet av antikultbevegelsen og i rettssaker mot «kulter».
Tidlig forskning dreide seg generelt sett om selve bruddet med trosretningen man tilhørte. Hvorfor og hvordan forlater mennesker en religiøs organisasjon de har vært ivrige tilhengere av? I en studie jeg siterte i en tidligere artikkel i denne serien, skiller Stuart Wright mellom tre alternative modeller som utfyller hverandre som forklaringer på det at noen forlater troen sin. Det var rolleteoretiske modeller, tilfeldige prosessmodeller og organisasjonsmessige modeller.
Rolleteori, som ledende forskere innen nye religiøse bevegelser, som David Bromley og Anson D. Shupe (1948–2015), drøftet, forklarer begreper som tilhørighet og brudd uten å måtte gå tilbake til «eksotiske» modeller eller tvilsom vitenskap brukt av antikultaktivister. Vi har alle forskjellige roller i livet, til og med flere forskjellige roller samtidig (for eksempel ektefelle, forelder, fagperson, skattebetaler og supporter). Og når vil slutter oss til en religion, lærer vi hvordan vi skal fylle vår rolle i den forbindelse. Det er mulig at det å fylle en bestemt rolle ikke alltid er forbundet med fullt engasjement, men heller er ment som et eksperiment.
Religiøse roller er krevende og kan føre til rollekonflikter. Hvis en ektefelle for eksempel ikke er enig med den andre ektefellens religion, vil sistnevnte oppleve en konflikt mellom rollen som ektefelle og rollen som religiøs person. Det kan føre til at en av rollene avsluttes, enten ved at man skiller seg, eller ved at man avvikler sin religiøse tilhørighet. Eller det kan bare være slik at i løpet av ens «moralske liv» blir de fleste rollene oppfattet som midlertidige, og den religiøse rollen kan rett og slett gjennomgå sitt forløp.
Tilfeldige prosessmodeller prøver å rekonstruere fasene av det religiøse bruddet og rekkefølgen av det, trinn for trinn. En krise knyttet til religiøs tilhørighet kan ha flere årsaker, og de er sjelden ideologiske, men langt oftere av praktisk art. Det kan være det å krangle med lokale ledere eller å innlede et romantisk forhold til en som er fiendtlig innstilt til den religionen man har. Studier har vist at ideologiske motivasjoner («Jeg skjønte at det var en kult» eller «Jeg studerte Bibelen og konkluderte med at teologien ikke var riktig») som oftest legges til i ettertid. En vanskelig situasjon som ikke blir løst, fører til at man trekker seg tilbake, og til at man flytter fokus og så gjør en kognitiv omorganisering, der tidligere tilhengere endrer sin identitet enten ved å bli medlemmer av en annen religion eller ved bare å bli en del av vårt stort sett ikke-religiøse samfunn.
Organisasjonsmessige modeller flytter fokus fra den personen som bryter med troen sin, til den aktuelle religionen. Religionen kan få organisasjonsmessige problemer eller innføre reformer som noen medlemmer ikke liker. Da for eksempel den romersk-katolske kirke iverksatte reformer fra Det annet Vatikankonsil, ble et betydelig antall «tradisjonelle» katolikker forvirret og misfornøyde, og noen valgte å forlate kirken.
Alle disse vitenskapelige modellene betrakter det å bryte med en religion som en aktiv prosess den aktuelle personen selv har satt i gang. Antikultaktivister har en tendens til å foretrekke en passiv modell der den frafalne er et «offer» som ble «fengslet» i «kulten», og som bare kan komme seg ut ved at noen utenfra «redder» dem, noen ganger ved hjelp av en drastisk form for deprogrammering. (Det er en praksis der «kultmedlemmer» blir kidnappet av profesjonelle «deprogrammerere» som leies inn og betales av familien til medlemmet. De blir underkastet en intens og noen ganger voldelig indoktrinering helt til de bryter sammen og går med på å forlate religionen sin.) Den britiske sosiologen Eileen Barker og andre har vist at denne teorien er statistisk sett usann.
Barker fastslo at i en av de gruppene som oftest ble stemplet som en «kult», Den forente familie, grunnlagt av den koreanske pastoren Moon Sun-Myung (1920–2012), trakk de fleste medlemmene seg frivillig ut etter fem år eller mindre. Det gikk stille for seg uten at noen måtte «redde» eller deprogrammere dem. I motsetning til de oppdiktede fengslene som antikultaktivistene beskriver, har i virkeligheten nye religiøse bevegelser svingdører.
Bromley sammenlignet denne «redningsmodellen» fra antikultaktivistene med «kidnappingshistorier» om hvite amerikanske nybyggere som angivelig ble tatt til fange av indianere. Bøker som handlet om hvordan spesielt unge hvite kvinner ble kidnappet og tvunget til å gifte seg med indianere for å få beholde livet, var populære på 1800-tallet. Pirrende opplysninger om påståtte indianeres seksuelle skikker fikk opp salget, men de fleste slike fortellinger var oppdiktede. Som kulturhistoriker David L. Minter (1935–2017) bemerket, kryssbestøvet disse historiene seg med de like falske fortellingene om protestantiske jenter som ble kidnappet av nonner og seksuelt misbrukt i katolske klostre (som vi drøftet i den forrige artikkelen i denne serien). Men det verste var at slike fortellinger ble brukt som propaganda for å rettferdiggjøre massakrene på den amerikanske urbefolkningen.
Flere forskere ser at antikultaktivister har brukt kidnappingshistoriene som modell for å bygge narrativer der «kultmedlemmene» ble «kidnappet» og holdt «fanget» av «kultene» inntil de ble «reddet». Disse fortellingene har akkurat den samme propagandafunksjonen.
I motsetning til antikultpropagandaen viser modeller brukt av forskere at det å bryte med trossamfunnet sitt er en gradvis prosess. De viser at «plutselige» brudd er like sjeldne som en plutselig, umiddelbar konvertering etter mønster av det som skjedde da apostelen Paulus straks ble en kristen på veien til Damaskus.
Prosessen knyttet til det å bryte forbindelsen med et trossamfunn er utgangspunktet for å studere hvorfor ikke alle eks-medlemmer blir frafalne, altså hvorfor ikke alle, og ikke engang de fleste av dem, blir aggressive motstandere av den religiøse organisasjonen de har forlatt. Dette skal vi komme tilbake til i den neste artikkelen.
