Den 27. januar nektet Statsforvalteren vitnene statstilskudd, noe de har mottatt i tretti år. Vedtaket innebærer en risiko for alle trossamfunn.
Massimo Introvigne
Read the original article in English.
I Norge er Den norske kirke, en luthersk kirke, en statskirke støttet av staten med pengeoverføringer proporsjonalt med antall medlemmer. Denne støtten er konstitusjonelt garantert. Men Grunnlovens § 16 sier at «alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje». På grunnlag av denne bestemmelsen mottar også religiøse minoriteter statstilskudd. Jehovas vitner har mottatt dette i tretti år.
Den 27. januar 2022 fattet Statsforvalteren for Oslo og Viken vedtak om å nekte Jehovas vitner statstilskudd for året 2021.
Statsforvalteren forklarte at det er blitt «mottatt brev fra Rolf Furuli i forbindelse med eksklusjon og utstøtelse av medlemmer. Barne- og familiedepartementet har bedt Statsforvalteren om å vurdere hvorvidt det i henvendelsen fra Furuli kommer frem opplysninger av betydning for registrering av og statstilskudd til Jehovas Vitner».
Jeg kjenner tilfeldigvis Rolf Furuli, riktignok bare via e-postutveksling. Han er professor emeritus i semittiske språk ved Universitetet i Oslo og et ekskludert Jehovas vitne. Han er også en aktiv deltaker i et forum, som jeg også er medlem av, hvor akademikere privat drøfter spørsmål om Jehovas vitner. Selv om jeg er uenig med Furuli i nesten alt – han støttet til og med det jeg anser som en bisarr og farlig norsk rettskjennelse som «opphever» en kirkelig avgjørelse der Jehovas vitner ekskluderte en kvinne – setter jeg pris på hans vilje til å ha en åpen dialog.
Det jeg setter mye mindre pris på, er hans forsøk på å bruke det faktum at Jehovas vitner anbefaler at deres medlemmer ikke omgås dem som har blitt ekskludert eller har forlatt menigheten, som et våpen for å hindre dem i å få norsk statstilskudd.
Selv om vedtaket kan ankes, har Furulis handlinger så langt lyktes. Statsforvalteren nektet Jehovas vitner statsstøtte for 2021 basert på argumentet om at det motstanderne kaller «ostrakisme»-policyen, bryter med religiøse organers plikt til å respektere menneskerettighetene, spesielt fordi det også gjelder mindreårige som har blitt ekskludert for alvorlige brudd på moralske prinsipper. Statsforvalteren ser ut til å forstå at policyen ikke gjelder for familiemedlemmer som bor sammen. De er rett og slett ekskludert fra familiens religiøse aktiviteter, men ellers fortsetter de normale familieforholdene, inkludert det ekteskapelige forholdet mellom mann og kone.
Statsforvalterens vedtak følger samme logikk som en avgjørelse fra 2021 av en domstol i Gent i Belgia som erklærte Jehovas vitners praksis overfor dem som har blitt ekskludert eller har forlatt organisasjonen deres, som ulovlig. Bitter Winter var med på å organisere et internasjonalt webinar og publiserte flere artikler som kritiserte Gent-avgjørelsen, og det kom blant annet fram at det å anbefale at medlemmer med et godt forhold til menigheten ikke omgås «frafalne» eks-medlemmer, ikke er en unik praksis for Jehovas vitner, men er vanlig i flere forskjellige trossamfunn.
Vi trakk også fram at domstoler i flere land har anerkjent at holdningen til Jehovas vitner stammer fra deres tolkning av Bibelen – med den konsekvens at den, med ordene i en avgjørelse fra 2020 av Forvaltningsdomstolen i Berlin [Verwaltungsgericht Berlin] er beskyttet av «religionsfrihet, atskillelsen fra kirke og stat og religiøse foreningers rett til selvbestemmelse». Hvordan Jehovas vitner bestemmer seg for å «utøve sin konstitusjonelt garanterte rett til selvbestemmelse», sa retten, er noe staten ikke bør blande seg inn i. Eksklusjonspraksisen og den såkalte «ostrakismen» er «interne kirkelige tiltak». Som lagmannsretten i Tennessee [Tennessee Court of Appeals] uttalte i 2007, og som bekreftet tidligere amerikansk rettspraksis, er «avstandstagen en del av Jehovas vitners trossystem. Personer som velger å melde seg inn i kirken, aksepterer frivillig kirkens styring og underkaster seg risikoen for at andre unngår dem hvis de blir ekskludert».
Hvis «interne kirkelige tiltak» blir et grunnlag for å nekte Jehovas vitner den samme behandlingen som andre religiøse organisasjoner nyter godt av i Norge, er naturligvis også andre religiøse minoriteter i fare. Dette forklarer hvorfor kristne eksperter og mediene i Norge protesterte mot Statsforvalterens avgjørelse og anså den som farlig for alle trossamfunn; de presiserte i den forbindelse at de ikke deler Jehovas vitners teologi eller bibeltolkning.
Avisa Vårt Land intervjuet Dag Øistein Endsjø, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Oslo, som uttalte at dommen «kan få konsekvenser for en hel rekke andre trossamfunn». Han sa også at han ikke ble overbevist av Statsforvalterens menneskerettighetsargumenter. Han bemerket imidlertid at de kanskje kan tas i betraktning når «utstøtelses»-policyen involverer mindreårige, men det er ikke blitt lagt fram tilstrekkelige beviser for at dette ødelegger det sosiale nettverket til en mindreårig. Hensynet til de ulike partene må uansett respekteres. Endsjø sa også at det ikke bestrides at de som er uenige i denne praksisen, fritt kan forlate Jehovas vitner.
Ansvarlig redaktør i avisa Dagen, Vebjørn Selbekk, skrev under den treffende tittelen «Nå kommer det religiøse smakspolitiet» at «statsstøtten til trossamfunn er ikke milde gaver fra det offentlige, men en kompensasjon for den grunnlovsfestede økonomiske støtten som staten gir Den norske kirke … Men nå er altså en gruppe nordmenn blitt fratatt den retten».
Selbekk sa at myndighetene gir inntrykk av «å fungere som et religiøst smakspoliti for deretter å straffe trossamfunn økonomisk». Denne gangen er det Jehovas vitner, skrev journalisten, «men hvem blir de neste som blir utsatt for denne typen behandling? Det er ikke vanskelig å se for seg at også andre trossamfunn med en lære og praksis som er omstridt i et stadig mer sekulært samfunn, vil kunne bli rammet. Hva med de mange frikirkene som ikke ønsker å vie likekjønnede par? … Eller hva med Den katolske kirke, som ikke aksepterer kvinnelige prester? Når kommer de første forslagene om å ta fra dem statsstøtten på grunn av manglende likestilling?»
Selbekk bemerket ironien i at «avgjørelsen om å straffe Jehovas vitner økonomisk kom på Holocaust-dagen», en dag da mange over hele verden hyller Jehovas vitner som ble drept i nazistiske konsentrasjonsleirer, og da andre protesterer mot forfølgelsen av dem i dagens Russland.
Statsforvalterens vedtak blir forhåpentligvis omgjort når anken behandles. Hvis ikke, vil religionsfriheten i Norge – for alle samfunn, ikke bare for Jehovas vitner – bli alvorlig rammet.
