Retten i Teramo bekreftet på nytt at domstolene ikke kan etterprøve kirkelige domsutvalg og heller ikke forby læren om «ostrakisme».
Av Massimo Introvigne
Read the original article in English.
Retten i Teramo i Italia opplyste nylig om grunnlaget for en dom som ble avsagt den 26. januar 2022. Saken dreide seg om et tidligere Jehovas vitne som hadde begjært annullering av en avgjørelse som et domsutvalg i menigheten hadde tatt om å ekskludere ham, og om erstatning for de fysiske og psykiske problemene hans som angivelig stammer fra det misfornøyde tidligere medlemmer og anti-kultgrupper kaller «ostrakisme».
Et lokalt Jehovas vitne gikk inn i en konflikt med organisasjonen, antagelig i forbindelse med lærespørsmål, for det ble referert til 2. Johannes 1:7, 9 og 10 som grunnlag for avgjørelsen. Han avviste den hjelpen som de eldste tilbød, og etter å ha bestemt seg for ikke å møte for et domsutvalg i menigheten ble han til slutt ekskludert.
Han fremmet to påstander mot Jehovas vitner i Italia. Den første var at hans rett til forsvar, som også er garantert av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, ble krenket i prosedyren som førte til eksklusjonen.
Retten viste til at Jehovas vitner i Italia er anerkjent som en religion av staten, og at den italienske høyesterett i 1994 fastslo i en sak angående syvendedagsadventistene at det under italiensk lov «er helt forbudt for staten å blande seg inn i en religiøs organisasjon».
Retten sa at syvendedagsadventistene riktignok har undertegnet et konkordat med Italia kalt intese (navnet concordato er forbeholdt avtalen med den romersk-katolske kirke), mens regjeringen i forbindelse med Jehovas vitner har undertegnet en intesa som «ennå ikke» er blitt ratifisert av parlamentet. Den beskyttelsen religiøse organisasjoner har mot enhver statlig innblanding i deres interne saker, er imidlertid basert på den italienske grunnloven og eksisterer selv uten en intesa.
Til tross for denne beskyttelsen har italienske domstoler noen ganger avgjort at verdslige dommere innenfor klart opptrukne grenser kan vurdere om en religiøs organisasjon faktisk har respektert sine egne regler i sin interne saksbehandling og ivaretatt tiltaltes grunnleggende rett til å bli hørt. Retten i Teramo bemerket imidlertid at disse dommene også konkluderte med at når rettsvesenet må undersøke en sak knyttet til et kirkelig rettssystem i en religiøs organisasjon, «er det tilstrekkelig at et vesentlig punkt, dvs. tiltaltes rett til å bli hørt, er blitt respektert».
Prosedyren til Jehovas vitner, sa retten i Teramo, innebærer at de respekterer denne rettigheten i sine regler, og de respekterte den i den konkrete saken som domstolen vurderte. Faktisk ble tiltalte invitert til å bli hørt i et møte med et domsutvalg, og det var «ene og alene hans egen avgjørelse» å ikke møte opp og forsvare seg.
Den andre påstanden fra det tidligere Jehovas vitnet er at han som et ekskludert medlem ble utsatt for «ostrakisme» av sine tidligere venner, noe som forårsaket at han tok skade av det både psykisk og til og med fysisk, og at hans kone ikke bare søkte om skilsmisse, men også anla flere straffesaker mot ham. Retten svarte, basert på det samme prinsippet om ikke-innblanding fra staten i religiøse saker, at domstolene «ikke kan avgjøre hvorvidt de religiøse prinsippene som det blir undervist i, er legitime eller ikke».
Retten bemerket videre at «til tross for behovet for å finne en balanse mellom friheten gitt til foreningen og rettighetene til det enkelte medlem, … bør den rettslige prøvingen avtales og begrenses til beskyttelsen av grunnleggende personlige rettigheter».
Saksøkerens krav må derfor ifølge dommen regnes som et erstatningskrav for ulovlig opptreden i henhold til erstatningsansvarsloven.
På dette punktet viste dommen også til prinsippet fastsatt av Italias høyeste domstol, kassasjonsdomstolen, i dens kjennelse nr. 9561, seksjon 1, den 13. april 2017, i en lignende sak. I den historiske avgjørelsen uttalte Høyesterett at «siden den påståtte ostrakismen var en avvisning av å omgås ham [saksøkeren], og siden det ikke er noen lov som krever at en person oppfører seg på motsatt måte, fant ingen diskriminering sted». Kassasjonsdomstolen uttalte også at de grunnleggende personlige rettighetene «absolutt ikke undergraves av det frie valget til enkeltindivider, eller til og med en kategori mennesker, om å avbryte eller sette til side personlige forhold, som ikke har en juridisk beskyttelse».
I henhold til dette juridiske rammeverket og den generelle erstatningsansvarsloven konkluderte derfor dommen med at erstatningskravet for «ostrakisme» i saken ikke kunne tas til følge.
I tillegg vurderte retten i detalj bevisene for saksøkerens erstatningskrav. Når det gjelder skilsmissen mellom saksøkeren og hans ektefelle, sa retten at religionsfrihet omfatter friheten for en ektefelle til å skille seg av religiøse grunner og fordi det «åndelige fellesskapet» mellom mann og kone ikke lenger eksisterer. Når det gjelder straffesakene som saksøkerens ekskone har anlagt mot ham, dreier de seg om manglende betaling av underholdsbidrag og om fysiske trusler og overgrep, som ikke har noe med religion eller eksklusjon å gjøre. Klageren hevdet også at han på grunn av ostrakismen fikk fysiske problemer, men retten konstaterte at de eksisterte før han ble ekskludert.
Det generelle prinsippet om at «ostrakisme» i seg selv ikke utgjør et grunnlag for domstolsbehandling og at undervisning i «ostrakisme» ikke er forbudt, er blitt bekreftet av et stort antall presedenser, blant annet ved Den europeiske menneskerettsdomstol og i saker i USA, Storbritannia, Italia og Tyskland. Det ble bekreftet av domstolen i Roma i fjor.
Som en motsetning til denne solide internasjonale rettspraksisen, som også omfattet belgiske rettssaker, bøtela domstolen i Gent i Belgia den 16. mars 2021 Jehovas vitner for deres utøvelse av «ostrakisme», og Statsforvalteren i Oslo og Viken i Norge fattet den 26. januar 2022 et administrativt vedtak som nektet Jehovas vitner det statstilskuddet de skulle hatt for året 2021 – selv om de hadde fått statstilskudd for hvert av de siste tretti årene – og fant «ostrakisme» kritikkverdig. Begge disse vedtakene er påklaget. Det er Bitter Winters holdning at de er farlige for religionsfriheten, og at de åpner for å bryte ned den århundregamle muren som beskytter trossamfunn mot upassende statlig innblanding. Vi håper vedtakene vil bli endret som følge av ankene.
De er uansett et uttrykk for et minoritetssyn sammenlignet med det store antall internasjonale avgjørelser som alle har bekreftet at det å blande seg inn i Jehovas vitners lære om «ostrakisme» vil krenke både deres religionsfrihet og det generelle prinsippet om at domstolene ikke skal blande seg inn i hvordan trossamfunn organiserer seg selv. Retten i Teramo istemte klokelig med andre italienske domstoler som har fulgt majoritetens syn.
