Et meget strengt og urettferdig vedtak av Statsforvalteren i Oslo og Viken har blitt stoppet av en hurtig juridisk inngripen. Men kampen fortsetter.
Av Massimo Introvigne
Read the original article in English.
Norge blir vanligvis ansett for å være et land som støtter religionsfriheten. Jeg husker da jeg var OSSEs (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) representant for bekjempelse av rasisme, fremmedfrykt og religiøs diskriminering, hvordan Norge som deltakerstat i OSSE støttet meg i å kritisere begrensninger i religionsfriheten i andre land. Norge har et system for registrering av trossamfunn som ble revidert i 2020, og 739 forskjellige religiøse grupper har blitt registrert. Før desember 2022 hadde ingen av disse mistet registreringen som følge av en ytre vurdering av deres tro og trosutøvelse. Selv den russisk-ortodokse kirke har fått beholde fem religiøse enheter (og får statstilskudd), selv om den åpenlyst støtter Russlands invasjon av Ukraina.
Det er imidlertid én religiøs organisasjon som har blitt vist vedvarende fiendtlighet av noen norske medier og statlige organer i nesten 25 år (den første kampanjen i mediene begynte i 1989). Det vil ikke være plass i en artikkel til å gå i dybden i grunnene bak denne fiendtligheten. Det ser imidlertid ut som at en av grunnene er at man uten videre godtok anklagene fra «frafalne» eks-medlemmer, det vil si slike som er blitt aggressive motstandere av gruppen de har forlatt. Med det ble en betydelig mengde internasjonal sosiologisk litteratur om frafalne ignorert. I flere tiår har denne litteraturen advart mot å blande sammen uttrykkene «frafalne» og «tidligere medlemmer»; den har pekt på at frafalne utgjør bare en liten prosentandel av tidligere medlemmer av en religion, og at selv om framstillingene deres ikke er helt uinteressante, er de mer subjektive uttrykk for ubehag og sinne enn objektive skildringer av den organisasjonen de har forlatt.
I barnefordelingssaker på 1990-tallet avgjorde noen administrative myndigheter og lavere domstoler – basert på denne fiendtligheten – at foreldre som er Jehovas vitner, ikke er i stand til å oppdra barna sine. Dette tok slutt da Norges Høyesterett avgjorde to ganger, i 1994 og 1996, at disse rettsavgjørelsene var basert på religiøse fordommer.
I den senere tid har angrepene vært rettet mot praksisen med å unngå tidligere medlemmer. Denne læren og praksisen hos Jehovas vitner, som de mener har solid bibelsk grunnlag, går ut på at medlemmer med et godt forhold til menigheten ikke skal omgås eks-medlemmer som har blitt ekskludert for alvorlige synder som de ikke har angret, eller som formelt har forlatt organisasjonen (i motsetning til dem som bare blir inaktive), så lenge de ikke er familiemedlemmer som bor under samme tak.
Den 9. juli 2021 avsa Borgarting lagmannsrett en av de mest eiendommelige avgjørelsene som jeg er klar over i Jehovas vitners lange juridiske historie. Retten beordret at en kvinne som hadde blitt ekskludert av Jehovas vitner, skulle bli gjenopptatt, siden hun sto i fare for å bli unngått av medlemmene. Uansett hva som var grunnene til å ekskludere henne, noe jeg har drøftet i en annen Bitter Winter-artikkel, var det at en sekulær domstol kunne beordre en religiøs organisasjon til å gjenoppta et ekskludert medlem ganske enkelt en juridisk uhyrlighet. Heldigvis opphevet Norges Høyesterett denne uhyrligheten med en enstemmig avgjørelse (5-0) den 3. mai 2022 og slo fast at sekulære domstoler ikke kan overprøve avgjørelser om eksklusjon som religiøse organisasjoner har tatt basert på sin tolkning av teologiske prinsipper, uansett hva som er konsekvensene av eksklusjonen, inkludert det å bli unngått.
Det viser seg at kvinnen var støttet av Rolf Furuli, som er professor emeritus i semittiske språk ved Universitetet i Oslo og et ekskludert Jehovas vitne, og som jeg kjenner og har en respektfull dialog med, selv om vi er uenige om nesten alt.
Jehovas vitner i Norge har mottatt statstilskudd i tretti år. Dette er ikke «gaver», men tilskudd med hjemmel i den norske grunnloven og det norske lovverket og bygger på prinsippet om likebehandling med utgangspunkt i at Den norske kirke (luthersk) blir støttet av skattebetalernes penger. I et vedtak datert den 27. januar 2022 forklarte Statsforvalteren i Oslo og Viken at hun har «mottatt brev fra Rolf Furuli i forbindelse med eksklusjon og utstøtelse av medlemmer. Barne- og familiedepartementet har bedt Statsforvalteren om å vurdere hvorvidt det i henvendelsen fra Furuli kommer frem opplysninger av betydning for registrering av og statstilskudd til Jehovas Vitner».
Ved dette vedtaket nektet Statsforvalteren Jehovas vitner statstilskudd for året 2021 basert på to ting. For det første var praksisen med å unngå tidligere medlemmer ifølge henne med på å skape et press på medlemmer som har lyst til å forlate organisasjonen, og fratok dem på den måten religionsfriheten deres. For det andre var denne praksisen med på å skape en «negativ sosial kontroll» over mindreårige, fordi dette også omfatter døpte mindreårige som begår alvorlige synder uten å angre (selv om foreldrene og forsørgerne deres som er Jehovas vitner skal fortsette å ta seg av sine plikter overfor dem). Statsforvalteren la til at dette til en viss grad også gjaldt udøpte mindreårige som hadde fått lov til å forkynne før dåpen, og som senere hadde blitt ekskludert fordi de ikke angret alvorlige synder. Disse udøpte mindreårige blir ikke unngått, men det blir anbefalt at Jehovas vitner som står i et godt forhold til menigheten, skal være «forsiktige» med å omgås dem.
Statsforvalterens vedtak ble stadfestet av Barne- og familiedepartementet den 30. september 2022. Jehovas vitner bestred disse vedtakene ved å reise et ugyldighetssøksmål ved Oslo tingrett den 21. desember 2022.
Den 22. desember 2022 traff Statsforvalteren et annet administrativt vedtak, nemlig å trekke tilbake registreringen Jehovas vitner har hatt som trossamfunn siden 1985, og sa at en forespørsel om å bli registrert på nytt under den nye loven også var avslått. Det ble lagt fram de samme grunnene som lå bak nektingen av statstilskudd for 2021, etter at Jehovas vitner i korrespondanse med henne hadde sagt at de ikke hadde noen intensjon om å endre sin religiøse praksis for å tilfredsstille sekulære myndigheter i Norge.
Statsforvalteren bemerket at Jehovas vitner ikke ville bli fratatt religionsfriheten sin. De kunne fortsette å utøve sin tro og forkynne i Norge, men fra 1.januar 2023 ville de miste retten til å utføre vigsler og søke om statstilskudd.
Den 28. desember 2022 tok Jehovas vitner saken til Oslo tingrett og ba om en midlertidig forføyning av avgjørelsen om å trekke tilbake registreringen, i påvente av at saken blir avgjort av en domstol. De forklarte at vigselsretten ikke var ubetydelig, og la til grunn at flere par allerede hadde planlagt å vies i regi av Jehovas vitner. De argumenterte også med at Statsforvalterens avgjørelse ville fyre opp under offentlighetens fiendtlighet mot Jehovas vitner, noe som allerede hadde vist seg etter hennes første vedtak i januar 2022, ikke bare gjennom sladder i media, men også gjennom fysisk vold mot i hvert fall én Rikets sal.
De siterte også en leder skrevet av Vebjørn Selbekk, som er redaktør i den anerkjente norske, kristne avisen «Dagen», den eldste protestantiske avisen i landet. Han er ikke et av Jehovas vitner og er kritisk til deres trosoppfatninger. Selbekk uttrykte frykt for at Statsforvalteren ville gå videre og straffe andre religiøse grupper som tror og praktiserer noe hun ikke er enig i, kalte avgjørelsen anti-demokratisk og uttrykte at han «håper [Jehovas vitner] går seirende ut av den kommende rettsprosessen».
Den 27. desember skrev interessant nok monsignore Torbjørn Olsen, som er sekretær for Norsk katolsk bisperåd, et brev til «Vårt Land» hvor han støttet Selbekks standpunkt. Olsen skrev: «Blir registreringsnektingen stående, kan det fort bare være et tidsspørsmål før en rekke andre samfunn med ‘ukorrekte’ standpunkter blir avskiltet.» Han kommenterte også at Jehovas vitner ikke er de eneste som unngår eks-medlemmer, og at det fram til 1983 etter katolsk kirkerett var forbudt for katolikker å ha fellesskap med dem som kirken deres hadde ekskommunisert.
Dette argumentet ble også brukt i Jehovas vitners søknad om en midlertidig forføyning. De bemerket at mange av de 739 trossamfunnene som er registrert i Norge, praktiserer noe som ligner på praksisen med å unngå eks-medlemmer. Det er for eksempel et titall muslimske trossamfunn som anvender sharia, hvor behandlingen av frafalne er betydelig hardere enn hos vitnene, og likevel har det bare fått konsekvenser for Jehovas vitner. De la også fram at den europeiske menneskerettsdomstolen i flere titall tilfeller har avgjort at praksisen til Jehovas vitner ikke er kritikkverdig, og at den fortjener å bli beskyttet av internasjonale prinsipper for religionsfrihet.
Den 30. desember 2022 uttalte Oslo tingrett følgende: «Retten er for øvrig av den oppfatning at de hensyn og interesser som Jehovas vitner har brakt til torgs i saken her fremstår som forholdsvis vektige. Det er klar overvekt av hensyn som tilsier midlertidig bruk av unntaksregelen, og retten fastsetter at vedtaket 22. desember 2022 inntil videre ikke effektueres.»
Jehovas vitner scoret et poeng, men kampen fortsetter. Det finnes tydeligvis myndighetspersoner i Norge som ikke aksepterer det at praksisen med å unngå eks-medlemmer handler om religiøs valgfrihet, og at det å lære og praktisere dette er beskyttet av religionsfriheten, et prinsipp som har blitt fastslått av domstoler i USA, Canada, Tyskland, Italia og flere andre land. Jeg stiller meg bak redaktøren for Norges eldste protestantiske avis og sekretæren for Norsk katolsk bisperåd. Også jeg håper at domstolene vil få slutt på det som tydelig er misbruk av myndighet.
