En merkelig avgjørelse fra lagmannsretten som beordret at et ekskludert medlem av Jehovas vitner skulle bli gjenopptatt, er blitt opphevet.
Av Massimo Introvigne
Read the original article in English.
Bitter Winter rapporterte i fjor at Borgarting lagmannsrett i Norge den 9. juli 2021 hadde avsagt en av de mest eiendommelige avgjørelsene i nyere tid i forbindelse med rettssaker knyttet til religion, og at Jehovas vitner ble beordret til å gjenoppta en kvinne de hadde ekskludert. Det finnes flere avgjørelser fra domstoler over hele verden – inkludert saker om Jehovas vitner – som sier at eksklusjon av et medlem fra en religiøs gruppe er noe som ikke kan overprøves av domstolene. Ordren om at et ekskludert medlem skulle bli gjenopptatt, savnet sidestykke i rettshistorien. Heldigvis har Norges Høyesterett med en enstemmig avgjørelse (5–0) den 3. mai 2022 omgjort den merkelige dommen fra lagmannsretten.
Her kommer en kort gjennomgang av sakens fakta. G.N. var en gift kvinne fra en liten by i Norge, og hun var et Jehovas vitne fra 1987 til 2018. I 2018 tok hun imot en invitasjon om å spise middag med et mannlig, skilt Jehovas vitne på en restaurant i Oslo. Deretter dro de til mannens hotellrom og begynte å kysse og beføle hverandre. Hun sovnet og våknet neste morgen, naken og med mannen oppå seg. Senere fortalte han henne at han hadde hatt oralsex med henne mens hun sov.
Det er godt kjent at Jehovas vitner forstår Bibelen slik at et seksuelt forhold bare hører hjemme mellom personer som er gift med hverandre. Det å leve etter denne læren er en betingelse for å kunne få være en del av trossamfunnet. De som blir Jehovas vitner (inkludert G.N.), er fullt ut klar over dette. Det forholder seg derfor slik at hvis en troende deltar i seksuell aktivitet med noen som ikke er hans eller hennes ektefelle, vil trossamfunnet vurdere om vedkommende kan fortsette å være en del av Jehovas vitner.
Da Jehovas vitners domsutvalg i menigheten undersøkte saken hennes, sa G.N. at hun hadde drukket mer alkohol enn vanlig og frivillig hadde lagt seg i senga sammen med mannen, og at de «kysset og befølte» hverandre. I rettssaken benektet hun imidlertid disse omstendighetene og sa at hun dro til mannens rom bare for å hente en kåpe hun hadde lagt igjen der, at hun tok seg en lur fordi hun var trøtt, og at hun ble voldtatt mens hun sov.
På det tidspunktet følte hun seg ikke voldtatt og fortsatte å ha kontakt med mannen etter denne hendelsen. Hun fikk imidlertid dårlig samvittighet og fortalte historien til de eldste i menigheten sin, som nedsatte et domsutvalg. Oppførselen hennes ble betraktet som umoralsk, og domsutvalget mente at hun ikke hadde vist anger i den bibelske betydningen av ordet. Hun ble derfor ekskludert i 2018. Hun anket, og et appellutvalg nedsatt av trossamfunnet opprettholdt avgjørelsen.
Det var først etter at hun var blitt ekskludert, at hun begynte hun å si at det som hadde skjedd, var en voldtekt. Men i stedet for å reise sak mot mannen som angivelig hadde voldtatt henne, hyret hun inn en advokat og brakte sin lokale menighet inn for retten. Hun sa at dette blant annet var motivert av hennes ønske om ikke å bli unngått som et ekskludert medlem, en praksis som er vanlig hos Jehovas vitner. Den 5. juni 2019 ga forliksrådet henne medhold og uttalte at hun urettmessig var blitt ekskludert ettersom hun var blitt utsatt for et overgrep, og erklærte at avgjørelsen om å ekskludere henne var ugyldig. Jehovas vitner tok saken til Follo tingrett, som den 27. februar 2020 omgjorde forliksrådets dom og uttalte at sekulære domstoler ikke kan «overprøve trossamfunnets avgjørelser som forutsetter en vurdering av trosspørsmål», inkludert avgjørelser tatt av domsutvalg hos Jehovas vitner.
Men den 9. juli 2021 omgjorde Borgarting lagmannsrett tingrettens dom med en 2 til 1-avgjørelse (rettens formann tok dissens og mente det var riktig å opprettholde dommen fra tingretten). Lagmannsretten uttalte at det ville «være støtende for den alminnelige rettsfølelse om noen blir ekskludert fra et trossamfunn på bakgrunn av noe som muligens er en voldtekt», og beordret Jehovas vitner til å gjenoppta kvinnen i menigheten, betale henne erstatning og dekke saksomkostningene hennes.
Lagmannsrettens dom ble kritisert av juridiske eksperter, da den i alvorlig grad svekket trossamfunnenes vern mot innblanding fra staten i deres interne forhold. Som nevnt tidligere har lignende saker i andre land i overveldende grad blitt avgjort til fordel for Jehovas vitner og andre religiøse organisasjoner som har ekskludert medlemmer gjennom sine egne kirkelige prosedyrer. Når man undersøker disse avgjørelsene, viser det seg at det er en forskjell i tilnærmingen til dette i USA og Canada i forhold til visse europeiske land. Nordamerikanske domstoler har som regel kommet fram til at sekulære domstoler ikke kan overprøve avgjørelser fra kirkelige domstoler, verken fra et substansielt eller et prosessrettslig synspunkt. Selv tolkningen av prosedyrer og regler for et domsutvalg i en menighet «innebærer i seg selv en religiøs lære» og «er ikke gjenstand for behandling i en domstol», slik det het i konklusjonen fra en enstemmig høyesterett i Canada i 2018. De fleste religionsforskere vil være enige i det; siden Max Webers tid (1864–1920) er det generell enighet om at interne prosedyrer i et trossamfunn i seg selv er et teologisk spørsmål.
I noen europeiske land har domstoler hatt en annen tilnærming. Man har hevdet at sekulære dommere ikke kan prøve de regler og prosedyrer et trossamfunn fastsetter for sine kirkelige rettsinstanser, men at de kan kontrollere om disse reglene har blitt fulgt i konkrete saker, og om avgjørelsene har vært basert på korrekte fakta eller ikke. Denne tilnærmingen har for eksempel vært brukt i Italia, hvor domstoler gjentatte ganger har dømt til fordel for Jehovas vitner mot ekskluderte eks-medlemmer, men først etter å ha konkludert med at deres domsutvalg på en korrekt og rettferdig måte hadde fulgt sine egne regler i forhold til sakens fakta.
Ved behandlingen av ankeavgjørelsen i saken til G.N. la Norges Høyesterett seg på en hybrid tilnærming, et sted midt imellom den amerikanske og den italienske presedensen. På den ene side anså den det som helt klart, blant annet basert på konsekvent praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol, at religionsfriheten ikke gir noen «rett til å bli medlem eller til å bli værende som medlem i et bestemt trossamfunn», og at «et trossamfunns vurdering av religiøse spørsmål ikke kan prøves av domstolene». På den annen side het det også at saksbehandlingen til kirkelige rettsinstanser kan være gjenstand for en sekulær «rettslig prøving» som vurderer om «de grunnleggende krav til forsvarlig saksbehandling» er blitt oppfylt. «Dette vil blant annet omfatte krav om forsvarlig opplysning av saken og kontradiksjon. Hvis trossamfunnet har vedtekter som inneholder konkrete og klare krav til saksbehandlingen, kan domstolene også prøve om disse er fulgt.»
Høyesterett fant at trossamfunnet i denne saken ikke hadde «vedtekter» som inneholder konkrete krav til saksbehandlingen. Retten merket seg G.N.’s anførsel om at Vær hyrder for Guds hjord, en håndbok for de eldste, inneholder «saksbehandlingsregler». Imidlertid konkluderte domstolen med at denne boka «er utelukkende til bruk for de eldste i menighetene og er ikke kjent for medlemmene. Den er utformet som råd til de eldste, bygd på Bibelen, om hvordan de bør gå frem i ulike sammenhenger. Selv om den også inneholder råd om saksbehandlingen, kan jeg ikke se at den gir uttrykk for regler av en slik karakter at domstolene kan foreta en prøving av om reglene er overholdt». Legg merke til at Høyesterett ikke sa at Vær hyrder for Guds hjord ikke omhandler «saksbehandling», og heller ikke at de eldste ikke skal følge boka. Retten uttalte at bokas «karakter» og uttalelser om «saksbehandling» forhindrer at sekulære domstoler kan bruke den for å prøve om det er samsvar mellom reglene og det som er blitt gjort.
Det domstolen så på, var om de eldstes behandling av saken oppfylte «grunnleggende krav til forsvarlig saksbehandling», i generell forstand snarere enn spesifikt for Jehovas vitner eller utledet fra boka deres, Vær hyrder for Guds hjord. Domstolens analyse av saken til G.N. ledet til den konklusjon at disse «grunnleggende krav til forsvarlig saksbehandling» var blitt oppfylt. Retten undersøkte «behandlingen i domsutvalget og appellvalget». Den kom fram til at «ved begge behandlingene avga G.N. en fri, muntlig forklaring. Behandlingen i appellutvalget bygde dessuten på en omfattende, skriftlig klage fra G.N. Det er ikke holdepunkter for annet enn at hun hadde full anledning til å gi uttrykk for sitt syn på hva som faktisk skjedde, og hva som skulle være konsekvensene av dette. Den avgjørelsen som domsutvalget og appellutvalget kom til, må forstås slik at den er basert på hennes egen forklaring». Domstolen konkluderte med at «det som kan oppstilles som grunnleggende, generelle krav til kontradiksjon og forsvarlig opplysning om saken, var oppfylt».
Høyesterett vurderte også G.N.’s klage om avskjæring. Dommen inneholder riktignok noen uttalelser som kan anses som unøyaktige når de uttrykkes i generelle vendinger, som at blant Jehovas vitner «bør familiemedlemmer, selv de nærmeste, som barn og foreldre, unngå å ha kontakt med en ekskludert person» (faktum er at det finnes unntak, og at det ikke gjelder familiemedlemmer som bor under samme tak). Ikke desto mindre var Høyesterett enig i at de interne reglene i et trossamfunn om eksklusjon ikke kan prøves av sekulære domstoler.
Domstolene kan imidlertid undersøke om det er blitt begått vesentlige feil av de kirkelige domstolene i behandlingen av sakens fakta, sa Høyesterett. Retten undersøkte dermed om avgjørelsene om G.N. var basert på «et vesentlig uriktig faktum». Dommerne bemerket at G.N. hadde kommet med forskjellige versjoner av hendelsene, men at hun aldri hadde benektet at hun hadde sagt til både domsutvalget og appellutvalget at hun ikke hadde følt seg «utsatt for overgrep». Forsvaret til G.N. argumenterte for at disse utvalgene hadde misforstått eller feiltolket fakta. Høyesterett var uenig og skilte nøye mellom hva som er «vesentlige fakta», og hva som kan klassifiseres som «porneia», en bibelsk betegnelse for seksuell umoral som brukes flere steder i Det nye testamente. Dommerne konkluderte med at avgjørelsene som ble tatt av Jehovas vitner, «ikke var basert på et uriktig faktisk grunnlag». De hadde en riktig forståelse av fakta om oppførselen til G.N., basert på hva hun selv fortalte dem. Det forsvaret til G.N. egentlig reiste innvendinger mot, var at denne oppførselen kunne regnes som «porneia». Høyesterett uttalte imidlertid at domstolene ikke kan «overprøve menighetens vurdering av om en bestemt handlemåte faller inn under begrepet ‘porneia’», siden dette åpenbart er en religiøs og teologisk vurdering som ikke er åpen for gransking av sekulære dommere.
Av disse grunner korrigerte Høyesterett den anomalien lagmannsretten hadde skapt, og konkluderte med at det ikke er «grunnlag for å sette eksklusjonen av G.N. til side som ugyldig». De kritikerne som kommenterte at Høyesterett hadde godkjent en tvilsom vurdering fra Jehovas vitner om hva «porneia» er, misforsto avgjørelsen. Dommerne konkluderte ikke med at Jehovas vitners vurdering av G.N.’s moralske oppførsel var riktig – eller feil. De uttalte at denne vurderingen er en religiøs og teologisk sak. Som sådan kan den ikke bli gjenstand for vurdering av sekulære domstoler uten å fornekte grunnleggende prinsipper om religionsfrihet.