Domstoler verden over har konkludert med at det å ha en lære og en praksis som går ut på at man bør unngå tidligere medlemmer, er beskyttet av religionsfriheten. Det har de rett i.
Av Massimo Introvigne
Artikkel 5 av 6. Les artikkel 1, artikkel 2, artikkel 3, artikkel 4, artikkel 5 og artikkel 6.
Read the original article in English.
Er det å unngå tidligere medlemmer et brudd på den sivile lovgivningen? Vi har i tidligere artikler sett på to avgjørelser som ikke er endelige, ettersom begge er anket. Den ene er en dom ved straffedomstolen i Gent i Belgia, som den 16. mars 2021 bøtela Jehovas vitner for deres praksis med å unngå tidligere medlemmer. Den andre er et administrativt vedtak truffet av Statsforvalteren i Oslo og Viken den 26. januar 2022 om å nekte Jehovas vitner i Norge statstilskudd for 2021 – et tilskudd de burde ha fått, slik de har gjort de siste 30 årene – også dette på grunn av noen sider ved unngåelsespraksisen.
Slike avgjørelser er ikke regelen. Det dreier seg snarere om unntaksvise avgjørelser truffet av domstoler og administrative organer på et lavere nivå. Det finnes et rikt tilfang av dommer som veier tungt internasjonalt, som fastslår at det å ha en lære og en praksis som går ut på at man unngår tidligere medlemmer, er beskyttet av retten til religionsfrihet, en rett som Jehovas vitner har på lik linje med alle andre.
Den første grundige drøftingen av praksisen ble gjort i dommen fra 1987 ved United States Court of Appeals for the Ninth Circuit i saken Paul v. Watchtower Bible and Tract Society of New York, Inc. Retten erkjente at saksøkeren hadde hatt noen ubehagelige opplevelser ved å bli unngått av nære venner som var Jehovas vitner, etter at hun var blitt ekskludert. Men retten uttalte: «Det å unngå [slike personer] er en praksis Jehovas vitner utøver i henhold til deres tolkning av den kanoniske tekst, og vi har ingen rett til å endre tolkningen av teksten. […] Alt i alt ville en statlig erstatningslov som forbød det å unngå andre legge en direkte begrensning på Jehovas vitners frie utøvelse av sin religiøse tro.»
I 2003 kom ankedomstolen i Warszawa i Polen (13. august, fjerde sivile seksjon, sak VI A CA 81/03) til en lignende konklusjon. Den sa at «en domstol ikke har myndighet til å etterprøve holdningene til medlemmene av noe trossamfunn i forbindelse med prinsipper som trossamfunnet anerkjenner, eller til å felle dom over sanksjoner som en person som har brutt slike prinsipper, er ilagt … Dette gjelder også i forbindelse med at medlemmene overholder plikten til å ha en bestemt oppførsel overfor ekskluderte medlemmer».
I 2005 (29. august, Lorincz vs. Jehovas vitner i Ungarn) sa Ungarns høyesterett at «staten ikke skal blande seg bort i kirkens indre anliggender … kirkens religiøse trosoppfatninger og avgjørelser i etiske spørsmål skal derfor ikke være saker som hører inn under statens eller domstolens myndighetsområde», og dette gjelder også den offentlige opplysningen på et av Jehovas vitners menighetsmøter om at et tidligere Jehovas vitne er blitt ekskludert, med de konsekvenser som dette innebærer.
I 2007 uttalte Court of Appeals of Tennessee: «Jehovas vitners lære og deres forståelse av Bibelen krever at medlemmene holder seg unna personer som er blitt ekskludert. Selv om det ikke er noen tvil om at dette har ført til en ubehagelig opplevelse for ekteparet Anderson [saksøkerne i denne saken], inneholder ikke loven noen rettslige tvangsmidler knyttet til at noen lider en slik overlast. I andre sammenhenger kan for eksempel noen familiemedlemmer av forskjellige grunner velge å bryte kontakten med andre i familien, og loven åpner ikke for å saksøke noen for den smerten som en slik atskillelse forårsaker. Domstolene har ikke myndighet til å tvinge noen enkeltperson til å omgås visse andre personer.» Retten sa videre: «Praksisen med å unngå personer er en del av Jehovas vitners trossystem. Enkeltpersoner som frivillig slutter seg til Kirken, godtar Kirkens styring og utsetter seg for å bli unngått av andre hvis de blir ekskludert.»
I 2012 behandlet Forvaltningsdomstolen i Berlin (11. desember, sak VG 27 K 79.10) en klage fra et ekskludert Jehovas vitne på at det ble opplyst om disiplinærtiltakene mot ham på et møte i menigheten. Bakgrunnen for klagen var at «medlemmer av menigheten ikke skal ha noen sosial kontakt med ekskluderte personer», og at det derfor ville bli umulig for ham «å dra på piknik, være med på feiringer eller sportslige aktiviteter, dra på handletur, gå i teatret eller spise et måltid på en restaurant» sammen med tidligere venner som fortsatt var Jehovas vitner. Retten avviste klagen og sa i den forbindelse at Jehovas vitners praksis i slike saker «ikke er underlagt statlig myndighet», men er beskyttet av «religionsfriheten, skillet mellom Kirke og stat og religiøse organisasjoners rett til selvbestemmelse».
Italias høyeste domstol (kassasjonsdomstolen) avsa i 2017 en dom som sa at den såkalte utfrysningen også er beskyttet av ikke-inblandingsprinsippet. Dommen sa at «utfrysning» i dette tilfellet dreier seg om «det å nekte å omgås» det ekskluderte eksmedlemmet, og at «ingen lov pålegger en person motsatt atferd». Konklusjonen var at «ingen diskriminering har funnet sted». Selv om man kan hevde at det å nekte å omgås ekskluderte medlemmer bryter med «gode manerer og en sivilisert oppførsel», er dette noe som ikke «utgjør en forbrytelse eller et sivilt overtramp som kan bringes inn for en domstol». Enkeltpersoner – og til og med en hel «kategori» av mennesker – har rett til å bestemme seg for å «bryte eller avbryte personlige relasjoner», og domstolene har ikke noe med å be dem om å la dette være. Under henvisning til denne dommen ved kassasjonsdomstolen uttalte også Romas byrett den 23. mai 2021 at det ikke er ulovlig å ha en lære og en praksis som går ut på at man bør unngå tidligere medlemmer.
Den 9. april 2020 ga Niigata byrett i Japan (sak 2018 [Wa] 71) sitt svar til et tidligere Jehovas vitne som hadde bedt dommerne om å erklære eksklusjon og det å unngå tidligere medlemmer som ulovlig. Domstolen sa at disse praksisene «henger nøye sammen med innholdet i religiøs lære og tro, og det er umulig å bedømme om de er gyldige eller ikke, uten å gå inn i innholdet i den aktuelle læren og troen», noe grunnlovens prinsipper forbyr.
I Belgia var det avsagt viktige dommer før Gent-dommen i 2021. Den 10. januar 2012 avviste ankedomstolen i Mons en anklage om diskriminering i en sak som dreide seg om det å unngå et tidligere medlem, og traff den avgjørelse at Jehovas vitner har rett til å fastsette sine egne, interne regler. Den 5. november 2018 bekreftet ankedomstolen i Brussel at en religiøs menighet har rett til å framholde egne normer for oppførsel for sine medlemmer, og at enkeltpersoner i en menighet har rett til å begrense sin omgang med tidligere medlemmer. Den 7. februar 2019 stadfestet kassasjonsdomtolen denne avgjørelsen.
I alle disse dommene blir det å unngå tidligere medlemmer betraktet som en praksis som er beskyttet av religionsfriheten og forsamlingsfriheten, på grunnlag av to argumenter. Det ene er at verdslige domstoler ikke kan blande seg bort i hvordan religiøse organisasjoner velger å styre seg selv og å håndtere interne disiplinærsaker, et prinsipp som også konsekvent er blitt stadfestet av Den europeiske menneskerettsdomstol. Det å unngå tidligere medlemmer og lignende praksiser er i bunn og grunn religiøse praksiser, og det å felle dom over dem ville vært ensbetydende med å domfelle teologien og bibeltolkningen. I saken Jehovas vitner i Moskva mot Russland (2010) bekreftet Den europeiske menneskerettsdomstol at Jehovas vitner er en «kjent religion», og uttalte at «det er et kjent trekk ved mange religioner at de fastsetter læremessige normer for oppførsel som deres medlemmer må følge i privatlivet».
Det andre argumentet er at en domstol ikke kan tvinge borgere til å omgås andre borgere, heller ikke slektninger eller tidligere venner, som de av en eller annen grunn har bestemt seg for ikke å omgås mer. Dette prinsippet går langt ut over religionsfrihetsprinsippet og berører de mest intime sidene ved individets frihet. Kritikere av unngåelsespraksisen siterer psykologiske studier som konkluderer med at de som blir unngått, i varierende grad lider alvorlig følelsesmessig overlast. Noen av disse studiene avslører forfatternes sympatier for antikultbevegelsen, men dette er egentlig ikke avgjørende. At det å bli unngått av slektninger og tidligere venner medfører en viss følelsesmessig og psykologisk belastning, sier seg jo egentlig selv. Men dette er ikke unikt for at noen blir unngått av religiøse grunner, det er et hyppig forekommende fenomen i samfunnet, og det er ikke et område der domstolene kan diktere en annen oppførsel.
Sosiologer som studerer forholdet mellom familiemedlemmer, vet at det at kontakten med familiemedlemmer blir brutt, er et økende sosialt problem. I en ideell verden ville alle som er skilt, fortsette å ha et sivilisert forhold til sin tidligere ektefelle. Voksne barn ville fortsette å ta godt vare på forholdet til foreldrene sine, selv om de mente at de opplæringen de fikk av dem, kunne ha vært annerledes eller bedre. At kontakten blir brutt, er selvfølgelig uunngåelig når en ektefelle eller et barn har vært utsatt for vold og overgrep. Men det er dessverre i ferd med å bli stadig vanligere å bryte kontakten selv i familier der bakgrunnen for konflikten ikke er så dramatisk.
Uenighet om religion er bare en av mange underkategorier av årsaker til at folk bryter kontakten med hverandre. I familier eller blant venner kan det oppstå alvorlige krangler om politikk, penger og til og med sport som fører til at man slutter å snakke sammen. Etter en skilsmisse vil kanskje den ektefellen som føler seg krenket, bestemme seg for å unngå den andre på permanent basis.
Dette er personlige avgjørelser som en domstol ikke kan blande seg bort i. En familiedomstol kan pålegge en mann å betale sin tidligere kone underholdsbidrag, men den kan ikke pålegge de to å fortsette å møtes og være venner. På lignende måte kan ikke en domstol tvinge Jehovas vitner til å fortsette å være sammen med personer som har forlatt troen eller har gjort noe som vitnene betrakter som alvorlige synder. Kort sagt kan ingen eksterne myndigheter tvinge mennesker til å være sammen med noen som de ikke liker eller ikke lenger liker.
Motstandere av Jehovas vitner vil kanskje svare at de ikke ber domstolene om å tvinge enkeltpersoner som er Jehovas vitner, til å omgås ekskluderte eksmedlemmer (selv om man noen ganger får inntrykk av at det er akkurat det de ber dommerne om å gjøre). Det de vil ha domstolene til å bestemme, sier de, er at det skal være forbudt for Jehovas vitner som organisasjon å lære at det er riktig å unngå visse personer. Dette er imidlertid enda mer problematisk. Mange trossamfunn har en lignende lære, men man hører ikke ofte krav om at det skal bli forbudt for ortodokse jøder å framholde læren om «herem» eller for muslimer å kommentere Muhammeds hadither om frafall.
Få vil vel benekte at det blir framholdt en lære om å unngå visse personer av forfatterne av 1. Korinter 5:13 («Få den onde bort fra dere») og 5:11 («Dere skal ikke engang spise sammen med slike mennesker») og 2. Johannes 10–11 («Ta ikke imot dem i huset deres, og ønsk dem ikke velkommen. Den som ønsker dem velkommen, blir medskyldig i det onde de gjør»). Noen vil kanskje hevde at disse passasjene er historisk betinget og bør betraktes som påbud som ikke lenger bør virke inn på ens lære. Andre vil kanskje foreslå en annen tolkning av de samme bibelpassasjene. Men i et demokratisk samfunn som garanterer religionsfrihet, bør det være innlysende at den måten troende tolker Bibelen på og underviser basert på disse tolkningene, er noe som teologer gjerne kan debattere, men som politikonstabler eller dommere ikke kan treffe avgjørelser om.
Massimo Introvigne (born June 14, 1955 in Rome) is an Italian sociologist of religions. He is the founder and managing director of the Center for Studies on New Religions (CESNUR), an international network of scholars who study new religious movements. Introvigne is the author of some 70 books and more than 100 articles in the field of sociology of religion. He was the main author of the Enciclopedia delle religioni in Italia (Encyclopedia of Religions in Italy). He is a member of the editorial board for the Interdisciplinary Journal of Research on Religion and of the executive board of University of California Press’ Nova Religio. From January 5 to December 31, 2011, he has served as the “Representative on combating racism, xenophobia and discrimination, with a special focus on discrimination against Christians and members of other religions” of the Organization for Security and Co-operation in Europe (OSCE). From 2012 to 2015 he served as chairperson of the Observatory of Religious Liberty, instituted by the Italian Ministry of Foreign Affairs in order to monitor problems of religious liberty on a worldwide scale.
