Esistono diversi miti riguardo allo shunning. Presenta delle eccezioni, ad esempio nel caso di familiari conviventi. È doloroso sia per chi lo applica sia per chi vi è sottoposto. Il suo scopo è proteggere i credenti e indurre i peccatori al pentimento.
Gento apeliacinis teismas atšaukė pirmosios instancijos teismo sprendimą ir pareiškė, kad teisę į socialinio kontakto vengimą gina religinės laisvės principai.
Dissociarsi non equivale semplicemente a diventare inattivi. E non si viene disassociati per errori di poca rilevanza, ma solo per aver commesso peccati gravi di cui non ci si è pentiti.
Evitare gli ex membri disassociati (il cosiddetto shunning o ostracismo) è una pratica tipica delle religioni monoteistiche. Gli studiosi ne hanno chiarito le motivazioni.
Unngåelsespraksisen er et eksempel på slik typisk religiøs lære og praksis som verdslige myndigheter ikke må blande seg bort i.
Domstoler verden over har konkludert med at det å ha en lære og en praksis som går ut på at man bør unngå tidligere medlemmer, er beskyttet av religionsfriheten. Det har de rett i.
Kritikere hevder at «selv barn» blir ekskludert. De omtaler også 17-åringer som barn og gjør en stor sak ut av et sjeldent (men forståelig) fenomen.
Det er mange myter rundt praksisen med å unngå tidligere medlemmer. Det blir gjort unntak, for eksempel for slektninger som man bor sammen med. Praksisen er smertefull både for dem som unngår noen, og for den som blir unngått. Formålet er både å beskytte de troende og å tilskynde syndere til å angre.
Det å trekke seg er ikke det samme som bare å ikke være aktiv lenger. Og man blir ikke ekskludert for mindre feiltrinn, bare for alvorlige synder som man ikke angrer.
Det å unngå ekskluderte eksmedlemmer er et typisk trekk ved moniteistiske religioner. Forskere har hevdet at det er en grunn til det.