Frafalne er tidligere medlemmer av et trossamfunn eller en religiøs gruppe som blir svorne fiender av den troen de har forlatt. Frafalne har eksistert i århundrer.
Av Massimo Introvigne
Artikkel 1 av 5.
Read the original article in English.
Jeg besøkte Tasmania i april 2018 og bodde på MACq 01 Hotel i Hobart. Det er et unikt «historisk hotell» der hvert rom er oppkalt etter en viktig person i tasmansk historie og har bilder eller andre ting knyttet til denne personen. Min kone og jeg ble tildelt rom 215, som er oppkalt etter Charles Chiniquy (1809–1899). Det var en interessant tilfeldighet, for jeg hadde gjort flere studier om begrepet frafall, og Chiniquy var den mest kjente «profesjonelle frafalne» på 1800-tallet.
Chiniquy var en katolsk prest fra Quebec. Han ble ordinert i 1833 og var godt kjent for sine kampanjer for å fremme måtehold. Under sine reiser ble han imidlertid flere ganger anklaget for upassende oppførsel med kvinnelige tilhengere og ble suspendert i 1851 av sin kanadiske biskop, som anklaget ham for å ha begått en «kriminell handling» på en ung jente. Han ble senere benådet og fikk fortsette som prest hvis han aksepterte å flytte til USA og aldri returnere til Canada. Men i USA begynte noen biskoper etter hvert å motta det de beskrev som «alvorlige vitneutsagn angående Mr. Chiniquys moralske oppførsel». Da ble han suspendert igjen, og han ble ekskommunisert i 1858.
Chiniquy sluttet seg deretter til den presbyterianske kirke og viet de resterende førti årene av sitt liv til antikatolsk virksomhet. Han hevdet at beskyldningene mot ham var blitt fabrikkert av brennevinslobbyen (som også kontrollerte det katolske hierarkiet) på grunn av hans virksomhet for å fremme måtehold. Han hevdet videre at paven og flere biskoper i hemmelighet var ateister, at de planla å overta USA gjennom immigrasjon av katolske masser fra Europa, og at Vatikanet hadde beordret attentatet på Abraham Lincoln (som hadde representert Chiniquy i en av hans rettssaker).
Ingen av disse anklagene ble underbygd av beviser, men Chiniquy ble likevel en av de mest kjente internasjonale foredragsholderne på slutten av 1800-tallet. Han oppildnet massene, som noen ganger angrep katolske kirker og klostre når han var ferdig med å tale. Den 23. juni 1879 talte han i Hobarts rådhus, men Tasmania hadde en betydelig katolsk befolkning, og selv de fleste protestanter ønsket religiøs fred. Det var 4000 tasmanere som hørte foredraget; de fleste av dem var fiendtlig innstilt til Chiniquy, og foredraget ble avbrutt. Han måtte gjemme seg bak et piano på scenen, inntil 500 mann fra den nærliggende Anglesea Barracks kunne gjenopprette ro og orden, og de overtalte den flamboyante frafalne til å forlate øya.
Historikere omtaler vanligvis Chiniquy som en «frafallen», og historien om ham gir oss en innfallsvinkel til å diskutere de forskjellige betydningene av dette ordet, et ord som noen ganger skaper forvirring. Det er også en advarende historie som minner oss om at noen frafalne (selvfølgelig ikke alle) forlater trossamfunnet sitt etter anklager om noe moralsk upassende, men at mediene sjelden drøfter de opprinnelige årsakene til at de ikke lenger er med i trossamfunnet.
Den eldste betydningen av ordet «frafall» dreier seg om det å bryte med én religion og gå over til en annen religion (eller til ateisme). I sosiale og politiske systemer der det var obligatorisk å holde seg til en statsreligion, var frafall en forbrytelse, og overtrederne ble ofte dømt til døden. På 200-tallet e.Kr. ble frafall fra den offisielle zoroastriske religionen i Sasanid-riket straffet med døden. Blant jødene ble det hentydet til dødsstraff for de frafalne i 5. Mosebok 13:6–16. Den katolske kirke overtalte de kristne romerske keiserne til å gjøre frafall til en forbrytelse, og keiser Justinians (482–565) lov ga mandat til å henrette dem som ble frafalne og ville gå tilbake til de hedenske ritene. De som prøvde å få kristne til å falle fra, skulle også henrettes. Innen islam ble også frafalne straffet med døden, noe som fortsatt er en del av lovgivningen i enkelte muslimske land.
Disse forholdene skilte egentlig ikke mellom de ulike posisjonene og holdningene til dem som hadde forlatt en religion. Når man brøt med en religion, ble det straffet som frafall. Da den moderne religionssosiologien begynte å studere det å bryte med en religion, introduserte den en ny bruk av ordet «frafall». Ifølge denne mer tekniske betydningen av ordet er ikke alle de som forlater en religion, frafalne. Det er bare de som aggressivt vender seg mot sin tidligere tro og offentlig taler imot den, som er det. Chiniquy var en slik typisk frafallen, men de lærdes termininologi ble også inspirert av den romerske keiser Julian den frafalne (331–363). Som ung var han kristen (etter den arianske lære), men som keiser forfulgte han i stedet de kristne og prøvde å gjenopprette hedendommen.
Også på dette området går realiteten forut for den vitenskapelige merkelappen. Frafalne, i betydningen eks-medlemmer som blir svorne fiender av sin tidligere religion, eksisterte i mange hundre år før forskere på religiøst frafall ga dette et navn. Det systematiske studiet av frafalne begynte med studiet av nye religiøse bevegelser. Som Stuart Wright skrev i 1988, gjorde disse forskerne en «kuriøs oppdagelse» som gikk ut på at det var «knapphet på data», og at det sosiologiske studiet av frafalne var «forbløffende sparsomt». («Leaving New Religious Movements: Issues, Theory, and Research» i David G. Bromley (red.): Falling from the Faith: Causes and Consequences of Religious Apostasy, Sage Publications 1988, 144–65 [145]) Historikere hadde studert frafalne eks-katolikker som Chiniquy og også noen som hadde forlatt mormonene, men sosiologisk teori før 1970-tallet var mangelvare.
Det er ikke tilfeldig at forskere som fokuserte på nye religiøse bevegelser, var de som viet spørsmålet om de frafalne betydelig oppmerksomhet. De såkalte antikultbevegelsene brukte systematisk frafalne for å bevise at bevegelser som de stemplet som «kulter», ikke hadde gode motiver. Selv om antikultbevegelsen aldri fikk særlig gehør i akademia, der bare en håndfull forskere aksepterte teoriene om at «kulter» ikke var «ekte» religioner, og at de brukte hjernevasking for å lokke sine konvertitter, fikk den mye større oppmerksomhet i massemediene. Historier om frafalne som angrep trossamfunn som «kulter», ble straks populære blant journalister. Til forskjell fra forskernes kompliserte forklaringer malte de enkle svart-hvitt-bilder med tydelig identifiserbare helter (de frafalne og antikultaktivistene) og skurker (kultlederne, og noen ganger forskere som tvilte på påliteligheten til de frafalne). De tok også med skremmende historier om overgrep, noe som bidro til større oppmerksomhet om saken.
Det var riktignok sant at sosiologisk teori var mangelvare, men noe mange journalister ikke er klar over, var at det allerede på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet hadde vært debatter om religiøse minoriteter der frafall hadde vært en viktig side av saken. Vi kommer tilbake til dette temaet i den andre artikkelen i denne serien.
