Den hevder at praksisen med at medlemmer unngår eksmedlemmer er ulovlig ved at den hindrer voksne og mindreårige i å forlate den religiøse organisasjonen. Denne påstanden stemmer ikke.
.Av Massimo Introvigne
Read the original article in English.
Den 4. mars 2024 avsa Oslo tingrett en dom mot Jehovas vitner og opprettholdt vedtakene fattet av Staten og Statsforvalteren i Oslo og Viken, som nekter Jehovas vitner statstilskuddet de uten problemer har mottatt i tretti år, i henhold til Norges grunnlov paragraf 16 («Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje»). Registrering som en religiøs organisasjon av Jehovas vitner i Norge i henhold til lov 24. April 2020 nr. 31 ble også avvist.
Tingretten er oppmerksom på at dette var en vanskelig avgjørelse med alvorlige konsekvenser. Den konstaterer at under lov nr. 31 ville mangelen på registrering i det minste ikke hindre norske Jehovas vitner i å fortsette sin virksomhet og å undervise i det de lærer alle andre steder i verden (bortsett fra i noen få totalitære land der virksomheten deres er forbudt, blant annet i Russland). Konsekvensene av at Jehovas vitner ikke er et registrert trossamfunn, er at de ikke er berettiget til statstilskudd, og at de heller ikke får ha vigselsrett.
Statsstøtten i Norge er ikke en gave. Siden Den norske kirke, et luthersk trossamfunn, får støtte av staten i form av penger i henhold til antall medlemmer, krever likhetsprinsippet i grunnloven at andre religioner skal få samme forholdsmessige pengestøtte. Dommeren selv erkjenner at det å ikke kunne bli vigslet i sitt eget trossamfunn kan oppfattes som diskriminerende. Han er også enig i at dommen kan ha en bredere «stigmatiserende virkning».
Likevel mener dommeren at alle disse riktignok viktige faktorene ikke er «tungtveiende nok» når de sammenlignes med det faktum at Jehovas vitner ved å unngå tidligere medlemmer etter hans mening krenker medlemmenes frihet til å skifte religion. Det å unngå tidligere medlemmer er Jehovas vitners lære om at medlemmer ikke bør omgås dem som har blitt ekskludert som følge av at de har begått en alvorlig synd som de ikke angrer på, eller har trukket seg fra organisasjonen (i motsetning til å bare bli uvirksom). Ekskluderte som bor i samme husstand som aktive vitner, unngås ikke av familien, men utelukkes fra familiens religiøse aktiviteter.
Her finner jeg dommen litt forvirrende. Til tider virker det som om dommeren anser unngåelsen av tidligere medlemmer, både voksne og mindreårige, som grunnlag for sin avgjørelse. I andre avsnitt synes han imidlertid å erkjenne at lov nr. 31 inneholder en merknad om at «[h]vis voksne medlemmer av egen fri vilje følger slike regler, kan de ikke oppfattes som krenkelser i denne bestemmelsens forstand. Som hovedsak gjelder det selv om forpliktelsene kan anses som skadelige». I konklusjonen har dommen et forsiktig fokus på den påståtte krenkelsen av barns «rett til fri utmelding».
Dommen viser til at Den europeiske menneskerettighetskonvensjon også garanterer retten til å forlate en religiøs organisasjon. Dommeren er overbevist om at Jehovas vitner i praksis forhindres fra å melde seg ut fordi de vet at hvis de gjør det, kommer aktive medlemmer til å unngå dem.
Som tidligere nevnt er det til tider uklart om innsigelsen til sjuende og sist bare gjelder unngåelse av mindreårige eller om den også gjelder voksne. Når det gjelder sistnevnte, er dommen åpenbart absurd og strider mot flere titalls avgjørelser angående unngåelse avsagt av domstoler i andre land, også i høyesterett. De har bemerket at religiøse organisasjoner har rett til å organisere seg slik de ønsker. Kristne grupper har også rett til å tolke Bibelen på sin egen måte. Jehovas vitners tolkning i denne saken er ikke engang spesielt original. Det er tydelig at noe som ligner på praksisen med å unngå tidligere medlemmer, som de følger i dag, er nedskrevet i 1. Korinter 5:13 («Fjern den som er ond, fra menigheten») og 5:11 («Dere skal ikke engang spise sammen med et slikt menneske.») og i 2. Johannes 10–11 («… ta ikke imot ham i deres hjem og hils ikke på ham. For den som hilser på ham, blir medskyldig i det onde han gjør»). Noen kan kanskje si at disse versene ikke skal tolkes bokstavelig, men det er ikke opp til ikke-religiøse domstoler å sette spørsmålstegn ved religiøse organisasjoners tolkning av Bibelen.
Hovedinnvendingen er imidlertid en annen. Alle organisasjoner har det sosiologer kaller utgangskostnader. Ved å forlate en krevende, men godt betalt jobb kan jeg få større frihet, men miste den høye lønnen. Tapet av lønnen er utgangskostnaden min. Unngåelse er en typisk utgangskostnad. Når en ektefelle unilateralt bestemmer seg for skille seg og gifte seg med en annen, kan den forlatte ektefellen, og kanskje til og med barna, velge å ikke ha noe med denne personen å gjøre. Medlemmer av et politisk parti som melder seg ut og slutter seg til en politisk organisasjon med motsatt ideologi, kan bli unngått og sett på forrædere av sine tidligere partifeller. Flere religioner, inkludert islam og grener av ultraortodoks jødedom, behandler «frafalne» på en mindre vennlig måte enn Jehovas vitner gjør.
Den norske dommerens argument er at for å unngå utgangskostnadene føler vi oss tvunget til å bli værende i et trossamfunn vi ikke lenger tror på, og dermed nektes vi retten til å forlate det, slik den er nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Men ved å bruke det samme argumentet kan man argumentere for at ekteskap eller politiske partier også er institusjoner som krenker rettighetene til dem som ønsker å skille seg eller endre politisk tilhørighet, siden utgangskostnadene kan få dem til å nøle med å dra.
Sosiologer vet at det ikke er mulig å eliminere utgangskostnader. De er et uunngåelig trekk ved et organisert sosialliv. Noen ganger har man inntrykk av at Jehovas vitners fiender nettopp ber domstolene om å tvinge dem som ikke ønsker å kommunisere med sine tidligere trosfeller, til å gjøre det, noe som ikke bare er urettferdig, men umulig. Oftere hevder motstanderne at det de ønsker, er at dommere skal hindre Jehovas vitners organisasjon i å lære at vitnene bør unngå tidligere medlemmer. Men det ville sette dommerne i den merkelige posisjonen at de er nødt til å tolke 1. Korinter og 2. Johannes og så kreve at deres tolkning skal erstatte tolkningen til en religiøs organisasjon, og dermed at de skal avgjøre hva disse ærverdige bibelske tekstene «egentlig» betyr.
Til sjuende og sist syntes Oslo-dommeren det var tryggere å fokusere på mindreårige som først blir døpt og deretter, hvis de synder og ikke angrer, blir unngått. Det er lett å se den kulturelle avstanden mellom dommerens egne meninger og meningene til enhver konservativ religiøs gruppe, ikke bare Jehovas vitner, når han skriver at han finner det «rimelig å forvente» at de fleste mindreårige ville «få en seksuell relasjon til en kjæreste». I tillegg til at dommeren kulturelt sett har problemer med å forstå en konservativ religion, godtar han meningen til et «frafallent» tidligere medlem om at mindreårige døpes og blir Jehovas vitner enda de ikke er modne nok til å forstå forpliktelsene det innebærer. Men dette er helt åpenbart en drastisk konklusjon man ikke skal kunne komme frem til på grunnlag av ett vitne eller noen få anekdotiske eksempler. Det ville vært nødvendig å få utført en kvantitativ studie av dem som blir døpt som mindreårige. Noe tilsvarende er ikke sitert i dommen. Selv om Norge har innført et system med «ungdomsstraff» der ungdom får mildere straffer for lovbrudd, kan mindreårige stilles for retten fra de er 15 år. Hvis de i Norge er modne nok til å bli stilt for retten, er de kanskje også modne nok til å ta informerte religiøse beslutninger.
Når mindreårige er døpt, risikerer de å bli unngått. Igjen kan nok noen motstandere ha fortalt dommeren at dette ikke er noen sjelden foreteelse, men blant den lange rekken med vitner fant dommeren bare én kvinne, som nå er 40 år gammel, som ble ekskludert som mindreårig for et regelbrudd av seksuell karakter da hun var 14 år gammel, altså for 26 år siden. Da hun vitnet, fortalte hun at hun etter en «kort periode» kunne komme tilbake til menigheten ved å skrive «et brev der hun angret» og være med på «et kort møte». Det er rett og slett ingen beviser for at unngåelse av mindreårige, med den konsekvens at de blir unngått av aktive medlemmer (men ikke av slektninger i samme husstand), er noe annet enn en sjelden forekomst.
Det kan argumenteres med at en urett som forekommer sjelden, likevel er en urett. Svaret er, som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) uttalte i saker om oppløsningen av Jehovas vitners organisasjoner i Russland i 2010 (Jehovas vitner i Moskva og andre mot Russland) og i 2022 (Taganrog LRO og andre mot Russland), at det å nekte registrering og å trekke tilbake registreringen av en religiøs organisasjon er et alvorlig tiltak med store konsekvenser for medlemmene og et tiltak som myndigheter bare kan vedta i tilfeller av hyppige og åpenbare forbrytelser eller forseelser. Eksklusjon av mindreårige skjer ikke ofte, og det «prinsippet om forholdsmessighet» mellom faktumet og sanksjonen som EMD nevner i sine avgjørelser om Russland, hadde ikke ha blitt respektert selv hvis unngåelse av mindreårige var en forbrytelse.
Men er det en forbrytelse? Dommeren selv medgir at Jehovas vitner i god tro oppfatter unngåelse som «en ordning som er kjærlig og gir mening», en smertefull medisin (smertefull, skal det tilføyes, for dem som unngår tidligere medlemmer, og ikke bare for dem som blir unngått) som i mange tilfeller bidrar til å gjenopprette familiens harmoni og moral når de som blir unngått, ender opp med å forstå sine feil og angre.
Ifølge dommen vil bruddet på FNs barnekonvensjon være det at mindreårige, akkurat som voksne, ville bli nektet «rett til fri utmelding» av organisasjonen. Fordi de er redde for å bli unngått, blir mindreårige som ikke lenger ønsker å være Jehovas vitner, værende, noe dommeren mener krenker deres rett til å endre sin religiøse tilhørighet. Men hvis de mindreårige er modne nok til å forstå hva det innebærer å bli døpt – og det er ikke framlagt noe bevis for at dette ikke er tilfellet – er de klar over utgangskostnadene, akkurat som de voksne. Det er også feil at en ung gutt eller jente ikke har erfaring med utgangskostnader. Ungdommen kan bestemme seg for å slå opp med en kjæreste, forlate en vennegruppe eller en sportsklubb, i ekstreme tilfeller til og med forlate familien og bo andre steder. Alle disse opplevelsene har smertefulle utgangskostnader.
Dommen hevder at fordi ungdom er spesielt skjøre, er opplevelsen av å bli unngått mer traumatisk for dem. Det kan hende, men ungdom har også flere muligheter for sosialisering enn voksne. Unge Jehovas vitner går på offentlige skoler, noe de fortsetter med selv om de unngås av aktive vitner, og der kan de få nye venner som ikke tilhører deres tidligere religion. Dommeren insisterer på smerten ved ikke å kunne kommunisere med besteforeldre som er Jehovas vitner. Besteforeldre kan imidlertid kutte båndene til sine barn og barnebarn av en rekke årsaker uten at en domstol kan endre på det. Og selv utenfor Jehovas vitner kan mindreårige som gjør noe som oppfattes av slektningene som et svik mot familien eller et uttrykk for moralsk forderv, i praksis bli «unngått».
Det er vanskelig å være uenig med professor i religionshistorie Dag Øistein Endsjø, som sier til den ledende norske kristne dagsavisen Vårt Land at dommen strider mot en rekke dommer avsagt i andre land, samt mot rettspraksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, der den sannsynligvis ikke ville blitt opprettholdt. Den strider også mot enkel logikk. Kanskje en høyere norsk domstol vil erkjenne dette før saken ender hos domstolen i Strasbourg.
