Ankedomstolen i Gent kritiserer dommen i førsteinstansdomstolen og konkluderer at praksisen med å unngå tidligere medlemmer er beskyttet av prinsippene for religionsfrihet.
Av Massimo Introvigne
Read the original article in English.
Bitter Winter har i flere artikler drøftet den kontroversielle dommen som ble avsagt av straffedomstolen i Gent i Belgia 16. mars 2021. Dommen gikk ut på at det å oppfordre medlemmer av en religiøs organisasjon til å unngå å være sammen med tidligere medlemmer som er ekskludert eller har trukket seg fra organisasjonen, er diskriminerende og fremmer hat og bør være forbudt i Belgia.
CESNUR, Bitter Winters moderorganisasjon, holdt et webinar om dommen i Gent der flere ledende sakkyndige fra Jehovas vitner og andre som arbeider med religionsfrihet, la fram sine innlegg. Alle var enige om at avgjørelsen i Gent hadde dannet en ekstremt farlig presedens når det gjelder religionsfrihet generelt, og de ga uttrykk for håp om at dommen ville bli omgjort i ankedomstolen.
Den 7. juni mente heldigvis ankedomstolen i Gent det samme som disse sakkyndige, og dommen i førsteinstansdomstolen ble fullstendig omgjort. Dommerne kritiserte måten straffesaken var blitt behandlet på, og nevnte at kun kritiske eksmedlemmer av Jehovas vitner og motstandere ble avhørt. Representanter for Jehovas vitner i Belgia ble ikke hørt, selv om de hadde stilt seg til disposisjon. Retten merket seg også rollen til det føderale belgiske rådet for antidiskriminering, Unia, som var en saksøkende part i saken, og deres argumenter ble også imøtegått av ankedomstolen.
Ankedomstolen bemerket at dommen i førsteinstansdomstolen var basert på den belgiske antidiskrimineringsloven, som forbyr diskriminering og trakassering, men at førsteinstansdomstolen samtidig hadde argumentert med at de ekskluderte medlemmenes religionsfrihet, som er beskyttet av den belgiske grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjon, var blitt krenket.
Ankedomstolen minnet først om at den kollektive religionsfriheten til religiøse organisasjoner også er beskyttet, og ifølge en enstemmig vedtatt rettsavgjørelse i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) innbefatter det retten til å ekskludere medlemmer basert på organisasjonens teologi og kriterier. Når en person ikke lenger er et Jehovas vitne, blir det opplyst i menigheten. Religionsfrihet innbefatter også «retten til å gjøre kjent for tilhengerne hvem som tilhører eller ikke tilhører trosfellesskapet», og Jehovas vitners retningslinjer når det gjelder opplysninger, er derfor også beskyttet.
Ankedomstolen sa at partene ikke har bestridd at «eksklusjonsordningen er bygget på en religiøs overbevisning eller trosregel, nærmere bestemt en tolkning –Jehovas vitners egen tolkning – av bestemte bibelvers». Dette ser ut til å være tydelig beskyttet av religionsfriheten. Men førsteinstansdomstolen og Unia argumenterte med at religionsfriheten «ikke er ubegrenset».
Ankedomstolen sa at dette i prinsippet er riktig. Den europeiske menneskerettsdomstol medgir at religionsfriheten kan ha begrensninger som er «nødvendige i et demokratisk samfunn». Men «beskyttelsen som er garantert i artikkel 9 i Den europeiske menneskerettskonvensjon, er ganske omfattende, og myndighetenes – i dette tilfellet domstolens – skjønnsmargin er tilsvarende begrenset».
Ankedomstolen bemerket at EMD i saken «Jehovah’s Witnesses of Moscow and others v. Russia» avgjorde at en religiøst motivert oppførsel som gjør at man holder avstand til familiemedlemmer med en annen tro, også er beskyttet av artikkel 9. Ankedomstolen siterte også den viktige avgjørelsen EMD traff i saken Sindicatul, som slo fast at man ikke har «rett til å avvike fra og være uenig med» den religiøse organisasjonen man tilhører, og at sistnevnte har rett til å ekskludere dissidenter. Enkeltpersoners religionsfrihet er fortsatt beskyttet fordi de kan forlate organisasjonen og bli med i eller opprette en annen religiøs gruppe, slik flere av de berørte i saken faktisk hadde gjort.
Ankedomstolen bemerket også at loven ikke kan tvinge medlemmer av et religionssamfunn til å være sammen med dem som har forlatt det, når de ikke ønsker det. Unia argumenterte derimot med at når det gjelder Jehovas vitner, krenker deres praksis med å unngå tidligere medlemmer religionsfriheten til enkeltmedlemmer fordi det å melde seg ut blir vanskelig eller umulig når de vet at de da kommer til å bli unngått.
Dommerne i ankedomstolen kommenterte at «omtrent alle fornærmede parter og registrerte skadelidende parter i saken er tidligere medlemmer av Jehovas vitner, noe som er vanskelig å forene med argumentet om at praksisen med å unngå tidligere medlemmer gjør det umulig eller urimelig vanskelig å forlate dette trossamfunnet». Ankedomstolen trakk fram at det hvert år er mange som forlater Jehovas vitner, og det at de vet om praksisen med å unngå visse personer, hindrer dem ikke.
Unia argumenterte også med at de som fortsetter å tilhøre Jehovas vitners organisasjon, ikke har religionsfrihet, fordi de blir tvunget til å følge praksisen med å unngå visse personer og blir ekskludert hvis de ikke gjør dette. Basert på dokumenter og vitner betviler retten at det faktisk er tilfelle i alle saker der noen ikke følger praksisen med å unngå tidligere medlemmer.
Dommerne kommenterte at det å tro på og praktisere det å unngå visse personer, og til og med gjøre dette til en viktig praksis i en religiøs organisasjon (ankedomstolen nevnte at dette også skjer i andre religioner enn Jehovas vitner, for eksempel i ortodoks jødedom og ulike retninger i islam), i og for seg ikke kan forbys på grunnlag av den belgiske antidiskrimineringsloven, som tolkes innenfor rammeverket til Den europeiske menneskerettskonvensjon. Domstoler kan selvfølgelig undersøke om tidligere medlemmer blir «forfulgt, trakassert, mobbet eller truet» av trofaste medlemmer. Men dette skjer ikke i tilfellet med Jehovas vitner, som rett og slett praktiserer en form for «passiv sosial avstand».
Førsteinstansdomstolen siterte et foredrag som ble holdt av en eldste i 2013, der han kritiserte «frafalne». Ankedomstolen bemerket at han ikke oppfordret til vold, og han skilte mellom «frafalne», altså tidligere medlemmer som gjør seg til aggressive motstandere av Jehovas vitner, og slike som bare forlater organisasjonen uten å vie livet til å offentlig angripe den. Den eldste (min kommentar, ikke dommernes) anvendte på en riktig måte det vanlige sosiologiske konseptet «frafalne».
Unia mente at praksisen med å unngå tidligere medlemmer gjør dem til «ofre» som blir «sosialt isolert», men ankedomstolen mente at dette ikke er tilfellet. Jehovas vitner utgjør en svært liten prosentdel av innbyggerne i Belgia. De ekskluderte har fortsatt frihet til å være sammen med det store flertallet av Belgias innbyggere som ikke er Jehovas vitner.
Dommerne i ankesaken sa at det er en spesiell situasjon som må ses nærmere på. Mens forhold mellom venner ikke er beskyttet av grunnloven, slik at alle har frihet til å bryte slike bånd og nekte å være sammen med tidligere venner, gir artikkel 22 i den belgiske grunnloven spesiell beskyttelse til forhold mellom ektefeller og mellom foreldre og mindreårige barn. Disse forholdene kan kun bli brutt ved at man følger myndighetenes retningslinjer, som omhandler skilsmisse og omsorg av mindreårige barn ved separasjon m.m.
Dommerne bemerket at Jehovas vitner lærer at forholdet mellom ektefeller som bor sammen, skal fortsette selv om den ene ikke lenger er et av Jehovas vitner, og at omsorgen for mindreårige barn skal fortsette. I slike tilfeller vil det «å unngå» det tidligere medlemmet bare si at den personen ikke lenger er med på familiens religiøse aktiviteter.
Ankedomstolen erkjente at noen tidligere medlemmer vitnet om at de ble dårlig behandlet av ektefellen etter at de forlot Jehovas vitner og så ble skilt, men den konstaterte at det er uklart om det kun var religiøse problemer som var årsak til uenigheten i disse tilfellene. Uansett kan, som dommerne sa, ingen som ønsker å søke om skilsmisse, nektes å gjøre det.
Ankedomstolen konkluderte med at læren og praksisen til Jehovas vitner når det gjelder å unngå tidligere medlemmer, er lovlig i Belgia, og boten domstolen i Gent påla Jehovas vitner å betale, ble annullert. Det er verdt å merke seg at ankedomstolen traff sin beslutning samme dag som Den europeiske menneskerettsdomstol erklærte at oppløsningen av Jehovas vitner i Russland i 2017 var ulovlig. Ankedomstolen i Gent har gjort riktig bruk av prinsippene EMD har etablert i sine mange avgjørelser om Jehovas vitner, har gjenopprettet lov og orden og har stadfestet at domstoler i demokratiske samfunn, i motsetning til domstoler i Russland, beskytter den kollektive frihet religiøse fellesskap har til å organisere seg slik de selv ønsker.
