Eller kanskje de ikke hater noen. De vet ganske enkelt at sensasjonelle historier der religion kobles til penger, makt og ulovlig sex, alltid selger.
Av Massimo Introvigne
Read the original article in English.
Året var 1997. Italia var midt i en voldsom mediekampanje mot «sekter», og organiserte antisektbevegelser fyrte opp under den. En tidligere ukjent organisasjon kalt Cosamo, som kjempet mot «sekter», begynte å sende ut pressemeldinger der de hevdet å ha de beste bevisene for kriminelle handlinger begått av «sektene». De sendte deler av en video til forskjellige lokale medier. Videoen skulle vise deler av et ritual der sekten tilsynelatende misbrukte unge jenter. Etter hvert spredte denne nyheten seg til hele landet, og en av de største tv-stasjonene sa at de ville sende hele videoen hvis Cosamo gjorde den tilgjengelig. Den mystiske Cosamo, som bare kommuniserte ved å legge beskjeder i postkasser, svarte at de ikke kunne gi dem videoen, men de hadde tekniske ressurser til å overføre den live. Tv-selskapet kunne selvfølgelig stoppe livesendingen når som helst hvis bildene ble for grove til at de kunne sendes.
Tv-selskapet aksepterte etter hvert betingelsene til Cosamo, og den sensasjonelle videoen ble vist på et riksdekkende tv-program. I videoen så man en bundet og kneblet ung jente midt mellom maskerte sektmedlemmer som tilsynelatende var klare til å misbruke og kanskje også drepe henne. Men da seerne forberedte seg på det verste, og før tv-selskapet fikk stoppet sendingen, reiste jenta seg, begynte å danse med sektmedlemmene og sang en sang der hun gjorde narr av at mediene var så godtroende.
Antisektorganisasjonen Cosamo eksisterte ikke. Det viste seg at hele historien var en raffinert bløff iscenesatt av en gruppe som kalte seg «Luther Blissett» (navnet kom fra en berømt mislykket fotballspiller). Gruppen hadde allerede blitt kjent for fantestreker der de avslørte hvor godtroende mediene er. Selvsagt ble denne bløffen slått stort opp i nyhetene, og italienske medier skrev at de hadde fått en lærepenge og ville være mer forsiktige med å tro på sensasjonelle beskyldninger mot «sekter» i framtiden. Dessverre glemte de fort både denne hendelsen og lærepengen.
I 2018 utga den amerikanske akademikeren W. Michael Ashcraft det som er blitt den viktigste akademiske håndboken om historien om studier av nye religiøse bevegelser. Ashcraft beskrev utviklingen til en akademisk faggren som i hovedsak hadde vokst fram siden 1980-årene rundt oppfatningen om at «sekt» ikke var en reell kategori, men en merkelapp som ble brukt for å sverte upopulære minoriteter, at «hjernevasking» var en pseudovitenskapelig teori laget i samme hensikt, og at man bør utvise forsiktighet når det gjelder beretningene til frafalne eksmedlemmer – en minoritet av tidligere medlemmer som har blitt aggressive motstandere av religionen de forlot – og at de ikke bør være hovedkilden til informasjon om sin tidligere trosretning.
Ashcraft bemerket at en overveldende majoritet av dem som studerte nye religiøse retninger, var enig i disse oppfatningene, mens en liten minoritet hadde en annen oppfatning. De støttet aggressive antisektbevegelser og frafalne og lagde en egen gruppe «sektstudier» som fastholdt at «sekter» bruker «hjernevasking» og er noe annet enn legitime religioner. Ashcraft skrev at «sektstudier» aldri ble akseptert som tradisjonell lærdom. Studiene fortsatte å være «et prosjekt for en liten kjerne av engasjerte intellektuelle», men de ble ikke støttet av «majoriteten av akademikere, verken nasjonalt eller internasjonalt». Forskere innen «sektstudier» lever i sin egen boble, og det er sjelden de dukker opp på ledende konferanser om nyere religiøse bevegelser eller blir publisert i tilsvarende tidsskrifter.
Ashcraft hentydet også til et merkelig fenomen som i seg selv er verdt å forske på. Selv om de som står bak «sektstudiene», bare er en liten og kritisert minoritet av akademia, blir de sitert av mediene som «eksperter på sekter» mye oftere enn sine moderate kolleger. Og enda vanligere er det at aggressive motstandere av sekter og frafalne eksmedlemmer spiller en uforholdsmessig stor rolle som medienes informasjonskilder til grupper som er stemplet som sekter. Tradisjonelle forskere blir ofte ignorert, og det blir også de som er medlemmer i den religiøse bevegelsen og liker seg der. Det hender også ofte at reportere som skal publisere en negativ artikkel, kontakter representanter for «sekter» og spør bryskt: «Hva har dere å si til deres forsvar?» Og så må de på noen få timer komme med en uttalelse, noe som åpenbart er en karikatur på balansert journalistikk.
Det finnes utallige eksempler på denne holdningen. Et bemerkelsesverdig eksempel er en nyere britisk podkast av The Telegraph om Jehovas vitner og seksuelle overgrep. I under tretti sekunder snakket Zoe Knox, en kjent professor, kort om Jehovas vitners lære. Etter denne korte gjesteopptredenen av Knox uttrykker fortelleren The Telegraphs syn: «Bortsett fra akademikerne er de virkelige ekspertene de som har erfaring, nemlig tidligere Jehovas vitner.» Med «tidligere Jehovas vitner» mener The Telegraph de frafalne.
Min kritikk av The Telegraphs serie ble drøftet på et nettforum blant forskere som har studert Jehovas vitner. George Chryssides, som utvilsomt er den britiske akademikeren som har forsket mest på Jehovas vitner, sa at The Telegraph hadde gjort et lengre intervju med ham, men at ikke et eneste ord av intervjuet ble tatt med i podkasten. Han hadde rett og slett ikke sagt det de ønsket å høre.
Jehovas vitner klarte å få en italiensk publikasjon (L’Indro) og to norske (Fosna-Folket og Vårt Land) felt av Pressens faglige utvalg, men dette var for lite og for sent. Advokater vet at det er veldig vanskelig å nå fram med søksmål som gjelder ærekrenkelse. Det tar mange år, og selv om man vinner saken, er det til liten nytte etter at den opprinnelige artikkelen allerede har gjort skade.
OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) utga i 2019 en «Policyguide» om religionsfrihet, trosfrihet og sikkerhet, og der kommer det fram at man er klar over dette problemet. I den blir mediene oppfordret til «å gjøre alt de kan for å øke respekten for religiøst mangfold ved å formidle fordomsfrie og nøyaktige opplysninger om og framstillinger av forskjellige religioner og trosoppfatninger og motarbeide negative stereotypier og fordommer». OSSE sier: «Ved å dele positive historier om alle slags religioner eller trossamfunn og unngå negative og diskriminerende stereotyper kan mediene bidra til en mer tolerant samfunnsdebatt som er basert på ekte erfaringer fra enkeltpersoner og grupper, uten å ignorere reelle utfordringer. Ja, mediene er en viktig aktør i utviklingen av en kritisk samfunnsdebatt om sameksistensen til folk med forskjellig religion eller tro.»
Det har ikkje skjedd. Medienes fordommer mot «sekter» har heller blitt verre. Hvorfor? Grunnen er sammensatt. Det finnes helt klart mektige pressgrupper som er imot sekter, og de blir ofte støttet av myndigheter som ønsker å rettferdiggjøre sin undertrykkende politikk. De er ofte rikere, mektigere og mer velorganiserte enn forskere. Mer generelt kan vi si at helt siden antikatolske nyhetsblader ble utgitt under den franske revolusjon, har sensasjonelle historier om religion solgt godt, spesielt hvis de er krydret med sanne eller usanne historier om seksuelt misbruk og grådige religiøse ledere som håver inn penger. Makt, penger og sex selger definitivt godt. Det er et generelt problem at medier blir styrt av aksjer og salg framfor objektivitet og sannhet. At en prest eller pastor misbruker unge gutter, selger. At han oppriktig vier livet til at barn skal ha det bra og få god opplæring, selger ikke.
Det å forandre medieverden er enten umulig eller et langsiktig prosjekt. Religiøse bevegelser som med urette har blitt stemplet som sekter, og akademikere som er klar over at de fleste av disse anklagene er falske, bør selvfølgelig reagere. Men det ville være klokt av dem å repetere «Kunsten å ha rett», en overraskende moderne tekst skrevet av den tyske filosofen Arthur Schopenhauer i 1831. Man skulle tro han forutså hvordan mediene ville bli, ut fra hans liste over triks som brukes for å få en falsk teori til å få innpass. Falsk informasjon blir spredt ved å appellere til lesernes fordommer, samtidig som man går ut fra at få vil lese en benektelse.
En gammel nyhetsvits sier at «å trykke en benektelse er å trykke den samme nyheten to ganger». Det å benekte en anklage virker sjelden. «Vi misbruker ikke barn» bekrefter bare for leseren den tanken at du har noe med misbruk av barn å gjøre. Som Schopenhauer sa, bør argumentet snus, slik at man ikke bare går i forsvar, men flytter fokuset til hvem anklagerne er, hvilke motiver de har, hvem vi er, og hvorfor det i realiteten er vi som har høyest moral. Det er en vanskelig strategi, men så har det jo heller aldri vært lett å vinne over mediene.
